Betydningen av Ode til gleden har vært gjenstand for debatt i flere tiår. Enten det er personlig, faglig eller akademisk, spiller Ode til gleden en avgjørende rolle i vårt daglige liv. Fra sin opprinnelse til sin utvikling i dag, har Ode til gleden vært gjenstand for studier og forskning av eksperter på forskjellige felt. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene ved Ode til gleden, fra dens innvirkning på samfunnet til dens relevans i historien. Videre vil vi analysere hvordan Ode til gleden har påvirket og formet ulike aspekter av livene våre, og gir en dypere innsikt i dens betydning i den moderne verden.
Ode til gleden (tysk: An die Freude) er et dikt skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Diktet er særlig kjent for Beethovens tonesetting og bruk i hans 9. symfoni.
Diktet uttrykker Schillers idealistiske syn om menneskehetens forbrødring, og det var en visjon som Beethoven delte.
Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner, som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen Zu den drei Schwertern i Dresden og An die Freude ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter.
Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, som omsider ble fullført mot slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4.
Diktet er blant annet gjendiktet til norsk av André Bjerke, utgitt i hans Fremmede toner (1947), og av Terje Nordby, innspilt på Tramteatrets plate Pelle Parafins Bøljeband (1984). I sin vise Crescendo I Gågata har Lillebjørn Nilsen lånt Beethovens An die Freude-tema forkledd til vals i 3/4 takt.
Melodien finnes også i Norsk Salmebok 2013, med tekst av Eyvind Skeie, skrevet i 2007. Den norske salmeteksten er en bearbeidet versjon av den engelske tekst av Henry van Dyke, 1907.