Pomare II av Tahiti
I denne artikkelen skal vi analysere betydningen av Pomare II av Tahiti i dagens samfunn. _Var1 har vært en grunnleggende del av menneskets historie og dens innvirkning har vært transcendental på ulike områder, fra politikk til vitenskap. Opp gjennom årene har Pomare II av Tahiti skapt stor interesse og debatt blant eksperter og hobbyfolk, og har dermed generert endeløse forskning og studier som fremhever dens relevans i hverdagen. Gjennom denne analysen tar vi sikte på å belyse den betydelige innflytelsen Pomare II av Tahiti har på ulike aspekter av det moderne livet og dets rolle i å forme vår nåværende verden.
| Pomare II av Tahiti Konge av Tahiti | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Tūnuiʻēʻaiteatua, Variatoa a Pōmare 1782 Tahiti | ||
| Død | 1821 Moorea | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Teriitaria II | ||
| Far | Pomare I av Tahiti | ||
| Barn | Pomare III Pomare IV | ||
| Gravlagt | Arue | ||
| Fyrstehus | Pomare-dynastiet | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Pomare II av Tahiti (omkring 1782, død 1821) var konge av Tahiti fra 1803 til 1821.
Pomare II arvet sin posisjon etter faren, Pomare I, som med europeisk støtte hadde slått seg opp som hersker over Tahiti. Pomare II ble som den første anerkjent som overhøvding, en posisjon europeiske besøkende behandlet som kongetittel.
Han tolererte misjonærene fra London Missionary Society og benyttet seg av disse, samt besøkende fra europeiske handelsskip, for å styrke sin egen maktposisjon. I 1807 ble han utfordret av andre høvdinger på Tahiti og måtte flykte til Moorea, dit han ble fulgt av misjonæren Henry Nott fra London Missionary Society. Pomare II gjenerobret i 1811 Tahiti fra sin base på Moorea. I 1815 vant han det avgjørende slaget ved Fe'i Pi.
Pomare II lot seg omvende til kristendommen i 1812. London Missionary Society fikk da til masseomvendelse på Moorea. Etter erobringen av Tahiti i 1815, kom det masseomvendelser også der. Pomare II lærte seg å lese og skrive og støttet opp om etablering av skoler.
Etter å ha vunnet det avgjørende slaget mot de tahitiske høvdingene i 1815, måtte han støtte seg på nye makt- og styringsmetoder. Han fikk innført Pomare-loven, den første skriftlige lovsamling i Oseania, og støttet seg på de britiske misjonærer, som framtvang en moralsk livsførsel med forbud mot tradisjonell sang, dans og påkledning.
Da Pomare II i 1821 døde av alkoholmisbruk arvet sønnen, Pomare III, som bare var ett og et halvt år gammel, tittelen. Dette var i strid med tahitiske tradisjoner, men ble støttet av misjonærene. Pomare III døde seks år gammel og ble etterfulgt av halvsøsteren, Aimata.
Referanser
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 134 og 141.
- ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 142.
- ^ a b Fischer, Steven Roger: A History of the Pacific Islands, 2. utgave, Palgrave Macmillan, 2013, s. 135.
- ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 419.
- ^ «Pomare II», Histoire de l'Assemblée de la Polynésie française.
- ^ «Pomare Family», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220.
- ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 134.