I dagens verden har Pronomen blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens betydning i det profesjonelle feltet eller dens historiske relevans, har Pronomen fanget oppmerksomheten til individer i alle aldre og bakgrunner. Denne artikkelen søker å fullt ut utforske betydningen og implikasjonene av Pronomen, og tilbyr både en oversikt og en detaljert analyse av dens forskjellige aspekter. I løpet av de neste par linjene vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Pronomen, med mål om å gi et komplett og berikende perspektiv på dette temaet av utvilsomt viktighet i det aktuelle panoramaet.
Pronomen (fra pro, «i stedet for» og nomen, «substantiv») er en ordklasse som består av ord som enten viser til noe i selve talesituasjonen (jeg, dere), eller står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Det leddet som gir pronomenet innhold, kalles antesendenten.
Det finnes flere typer pronomen:
Personlige pronomen er ord som kan stå i stedet for navn på mennesker og ting. Eksempler på slike ord er jeg, meg, den, henne.
De personlige pronomenene er alene om å ha kasusbøying i moderne norsk. De kan enten stå i nominativ (subjektsform) eller i akkusativ (objektsform). I tillegg til tredjepersonspronomenene her finnes kjønnsnøytrale pronomen, men disse regnes fortsatt som nyord.
Entall | Subjektform | Objektform | Refleksive | Possessive |
---|---|---|---|---|
1.person | jeg | meg | meg | min, mi, mitt, mine |
2.person | du (De) | deg (Dem) | deg | din, di, ditt, dine |
3.person | han
hun hen den, det |
han/ham
henne hen den, det |
seg | hans
hennes hens dens, dets |
Flertall | Subjektform | Objektform | Refleksive | Possessive |
1.person | vi | oss | oss | vår, vårt, våre |
2.person | dere (De) | dere (Dem) | dere | deres |
3.person | de | dem | seg | deres |
Spørrepronomenet (interrogativt pronomen) er «hvem» når en spør etter person; ellers «hva». På nynorsk er spørreorda "kven", "kva" eller "kva for ein/ei/eit"
Spørrepronomenet innleder direkte og indirekte spørresetninger:
Det kan også innlede visse typer relativsetninger:
Det ubestemte pronomenet er «man» eller «en». Det skiller seg fra andre pronomen ved at det er uten antesendent, og viser til noe allment eller uspesifisert. «Man» kan bare brukes som subjekt, mens «en» kan ha alle grammatiske funksjoner.
Ordet «som» kalles ofte relativt pronomen. Fordi det oftest innleder en leddsetning, regnes det nå til ordklassen subjunksjon.
Ordet seg kalles refleksivt pronomen. Det har antesendenten i samme setning, som regel subjektet, og alltid i tredje person: «De gleder seg». I første og andre person brukes akkusativformen av det personlige pronomenet tilsvarende: «Vi gleder oss». (Akkusativformen kalles ofte også for objektsform). Refleksive pronomen danner ofte faste uttrykk sammen med refleksive verb. Det refleksive pronomenet bøyes i samsvar med subjektet.
Ordet «hverandre» kalles resiprokt pronomen. Det viser tilbake til flertallsord, og uttrykker et gjensidig forhold mellom elementer inneholdt i antesendenten: «Dikterne har påvirka hverandre» betyr at dikter A har påvirka dikter B og omvendt.
Det resiproke pronomenet kan få genitiv-s:
I skolegrammatikker ble det tidligere operert med flere klasser av pronomen som nå blir sett på som determinativer, både i Norsk referansegrammatikk, og i Utdanningsdirektoratet sine anbefalinger til skoleverket.
Ord som tidligere ble referert til som Eiendomspronomen er ord som beskriver et eieforhold mellom subjekt og objekt. Eksempler: min, sin, din, våre
Eiendomspronomen kan bøyes i både kjønn og tall:
Ord som tidligere ble referert til som påpekende pronomen er ord som kan vise til en ting eller en person. Noen av disse ordene viser til noe som er nært. Andre viser til noe som er fjernt. Legg merke til formene den, det og de. Disse ordene er identiske med pronomenene den, de, det, og må ha trykk for at de skal være påpekende pronomener. Jf. De går der (pronomen) og De barna går der (determinativ).
Determinativer, tidligere påpekende pronomen, er: den, det, dette, de, denne, disse, sånn, begge, samme, selv, slik.
Grunnen til den reviderte analysen er at determinativene og pronomenene har ulik syntaks: Determinativer modifiserer substantiv, mens pronomener erstatter dem.
Wiktionary: Tillegg:Pronomen i norsk – ordbokoppføring |