I dagens verden har Rasjonalisme blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Betydningen av Rasjonalisme har blitt anerkjent av eksperter på ulike områder, som har fremhevet dens innvirkning på det moderne samfunnet. Siden fremveksten har Rasjonalisme utløst debatter og refleksjoner rundt dens innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden betydningen og implikasjonene av Rasjonalisme, analysere dens forskjellige dimensjoner og dens relevans i den nåværende konteksten.
Rasjonalisme er en filosofisk strømning som anser fornuften (latin ratio) og tenkningen som grunnlaget og hovedforutsetning for all erkjennelse. Den står dermed i motsetning til empirismen (og dens ekstremform, sensualismen), som anser erfaring og sansing for å være den viktigste forutsetningen for erkjennelse.
Av antikkens filosofer regnes både Platon og til en viss grad Aristoteles og Sokrates som forløpere av rasjonalismen. Platons idélære antar for eksempel at det ligger uforanderlige essenser bak alle fenomener, og at disse bare er tilgjengelige gjennom tenkning, mens sansingen bare forteller noe om enkelttingene (essensialisme).
Rasjonalismen hadde sin blomstringstid i opplysningstiden. De viktigste representantene var René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz. Descartes' kjente utsagn cogito ergo sum («jeg tenker, altså er jeg») tydeliggjør viktigheten han tilla tenkningen: Det er bare tenkningen som er sikker. Virkeligheten av alt annet kan skyldes sansebedrag og kan betviles (cartesianisme). Naturvitenskapene (fremfor alt fysikk og kjemi) og spesielt matematikken ble på grunn av deres logiske og deduktive natur sett på som idealvitenskapene. Også Georg Wilhelm Friedrich Hegel forfektet en form for rasjonalisme, mens Immanuel Kant gjorde forsøk for å «forsone» rasjonalismen med empirismen (kritisisme). Kants forestilling om at noen erkjennelser er uavhengig av erfaringen (a priori) har for eksempel klart rasjonalistiske trekk.
På 1700- og 1800-tallet ble rasjonalismen koblet med den rådende teknologi- og fremtidsoptimismen: Ikke bare ble menneskets erkjennelse ansett for å være prinsipielt ubegrenset, også verden ble ansett for å kunne beherskes av menneskets forstand. Kritikken mot denne optimismen gjorde seg gjeldende i løpet av 1800-tallet og resulterte bl.a. på 1930-tallet i den kritiske rasjonalismen (Karl Popper m.fl.).
Som teologisk retning krever rasjonalismen at troen skal baseres på fornuft og er tilbøyelig til å avvise begrunnelser som overstiger den menneskelige fatteevne. Rasjonalismen preget i stor utstrekning 1700-tallets protestantiske teologi.