Skordatur
I dagens verden er Skordatur et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker innen ulike interesseområder. Fra politikk til vitenskap, gjennom underholdning og teknologi, har Skordatur posisjonert seg som et diskusjons- og debattpunkt i samfunnet. Med innvirkning på folks daglige liv, har dette emnet vekket økende interesse for å forstå dets langsiktige implikasjoner og konsekvenser. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Skordatur, fra opprinnelsen til dens innflytelse på populærkulturen, for å gi en omfattende oversikt over dette fascinerende emnet.
Skordatur (it. scordatura = omstemming) er en stemming som avviker fra et strengeinstruments normalstemming.
Fiolin
Skordatur gjør det mulig å spille ellers vanskelige akkorder og samtidig åpne for nye klangmuligheter.
Georg Philipp Telemann brukte skordatur i enkelte verk, unntaksvis også Niccolò Paganini og Gustav Mahler, samt Robert Schumann i op.47 og Igor Stravinskij i Ildfuglen.
Det mest kjente musikkeksempelet fra barokkmusikken er Rosenkrans- eller Mysteriesonatene av Heinrich Ignaz Biber hvor han bruker 15 ulike stemminger (se bildet over).
Wolfgang Amadeus Mozart noterte bratsjstemmen i Sinfonia Concertante KV 320d i D-Dur selv om stykket er i Es-Dur. Dette minsker de tekniske vanskelighetene for solobratsjen og muliggjør en større klanglig briljans.
Gitar
Skordaturer er vanlig på gitar. De brukes både for å forenkle eller muliggjøre utførelsen av spesielle musikkstykker, samt å endre klangbildet. Det er vanlig å stemme 6. (E) streng ned til D eller C, 5. (A) streng ned til G, 4. (D) streng ned til C, 3. (G) streng ned til F#, 2. (H) streng opp til C og 1. (E) streng ned til E♭.
Se også
Litteratur
- Dagmar Glüxam: «Skordatur» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.