Stalheimskleivi

Stalheimskleivi er en 1,5 til 2 km lang veistrekning i Voss og tidligere del av E16 mellom Voss og Sogn. Før E16 ble lagt i tunnel på 1980-tallet, var den del av hovedveien. I 2021 ble strekningen permanent stengt for motorkjøretøy. Veien er anlagt på høye tørrmurer i 14 svinger og 270 meter høydeforskjell langs Stalheimsberget mellom Stalheim og Nærøydalen. Sivlefossen og Stalheimsfossen/Stalheimselvi går på hver sin side av Stalheimsberget. Veianlegget er et fredet kulturminne. Tørrmurene har stått siden veien ble anlagt i 1840-årene og bortsett fra utvidelse av enkelte svinger og noe forsterking med betong er strekningen uendret. Strekningen inngikk i hovedveien mellom Christiania (Olso) og Bergen via Voss-Gudvangen-Lærdal, der postveien hadde gått siden 1647. Fra 1936 gikk det rutetrafikk med bil mellom Voss og Gudvangen. Før Stalheimskleivi ble åpnet for biler i 1936 ble turister kjørt med bil fra Gudvangen til foten av kleivi. Med åpning av Bergensbanen i 1909 ble posten mellom Oslo og Bergen overtatt av tog og ikke lenger sendt gjennom Nærøydalen. Kommunegrensen og den tidligere fylkesgrensen går litt nedenfor ved Jordalsnuten.

«Et Kjempeværk i Veibygningskunsten»

Stalheimskleivi er en av landets første veier bygget etter de nye veitekniske krav som kom omkring 1850, den såkalte chausséen, med en maksimal veistigning på 1:20. Strekningen består av 14 hårnålssvinger opp Stalheimsberget. Veien ble bygget i perioden 1842–49 med omkring tusen mann i arbeid. For å etablere veien, måtte det sprenges stein og lages hyller i fjellet. Veiens ytterkant ble bygget i tørrmur. Resultatet ble kalt «et Kjempeværk i Veibygningskunsten» og var prosjektert av G.D.B. Johnson etter «postfransk prinsipp». Flere endringer er gjort siden 1849, som da stabbesteinene ble skiftet ut med betongkanter. I Smisvingen ses rester etter smien som ble satt opp under arbeidene på midten av 1930-tallet.

Veien ble utvidet til bilvei i 1937. Etter hvert ble også veien asfaltert. I 1980 ble veien avløst av ny riksvei lagt i to tunneler, Stalheimstunnelen og Sivletunnelen.

Veien er vinterstengt, men før Stalheimstunnelen kom, ble den brukt også om vinteren. Fra veien kan en få utsikt mot Stalheimsfossen og Sivlefossen. Pr 2012 var veien enveiskjørt, retning nedover. På toppen av anlegget står Sivlesteinen. Stalheimskleivi var med sin maksimale stigning på 1:5 den bratteste riksvei i Norge. Motbakkeløpet Stalheimskleiva Opp arrangeres årlig på veistrekningen.

Den 21. desember 2009 fredet Riksantikvaren Stalheimskleivi sammen med 39 andre veier omtalt i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Veien ligger i Nærøyfjorden landskapsvernområde og ble oppført på Unescos verdensarvliste som del av Vestnorsk fjordlandskap i 2005.

I boka Til Befordringsvæsenets Fremme. En biografi om Georg Daniel Barth Johnson. Ingeniør og samferdselsstrateg i 1800-tallets Norge, publisert av Norsk vegmuseum i 2019, side 49 og 45, har forfatteren Hans Seland dokumentert at Stalheimskleiva stiger med ca. 20 prosent som tilsvarer 1:5. Det er like stor stigning som i Vindhella i Lærdal og Rørvikkleiva og Tronåsen på Vestlandske hovedvei i vestre Agder. I Verneplanen står at stigningen er 1:20 eller 5 prosent, og det ser ut til at redaksjonen har blandet begrepene. Dermed blir framstillingen av Stalheimskleiva som framtidsrettet 1850-talls chaussé misvisende.^{[trenger referanse]}

Under sin kjente skitur i 1884 fra Bergen til Christiania sto Fridtjof Nansen på ski ned Stalheimskleiva.

Raset i Minesvingen i 2020

I 2020 stod Minesvingen i fare for å rase ut. En gravemaskin ble tilkalt for å utbedre stedet, men da føreren i strid med instruksene kjørte for nær muren, raste en 4–5 m høy mur ut. Føreren kom bra fra det, selv om gravemaskinen falt ned 10–15 meter og ble ødelagt. I et forsikringskrav sendt i mars 2021 ba Gjensidige Vegvesenet om å påta seg ansvaret for ulykken. Kravet er på over 1,9 millioner kroner.

Reparasjonsarbeidet førte til at ukjente høye murer i svingene kom til syne. Det samme gjelder det unike smijernsrekkverket langs veien. Dette var spesiallaget til veien, men ble delvis støpt inn i betong på 1930-tallet. Noen av steinmurene er opp mot seks meter høye. Tidligere antok man at Minesvingen hadde fått navn etter sprengningsarbeid, men trolig kom navnet av at tyskerne la ned sprengkamre i Minesvingen under andre verdenskrig, så de kunne sprenge veien om de fant det nødvendig. I alt er det funnet syv sprengkamre, på halvannen til to meters dybde og 40 x 40 m i firkant. Forsvaret bistod da kamrene ble åpnet, men de viste seg å være tømt.

Veien blir noe smalere når restaureringen bringer den tilbake slik den var i 1848.

Stengt for motorvogn

Statens vegvesen opplyste i mai 2021 om at Stalheimskleivi i sin helhet ville bli stengt for all trafikk med motorvogn i uoverskuelig fremtid. Veiens dårlige tilstand, store skader som følge av motorisert trafikk, og flere ras, ble nevnt som grunnlag for avgjørelsen om å stenge veien for godt.

Referanser

Se også

• «Fra Stalheim»

Eksterne lenker

• (no) «Stalheimskleivi». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Gamle bilder fra kleivi^{[død lenke]}
• Bilde av veien fra 2003^{[død lenke]}