I dagens verden er Statspolitiet et tema som er i stadig utvikling og skaper stor interesse på ulike områder. Enten det er på det vitenskapelige, kulturelle, teknologiske eller sosiale feltet, har Statspolitiet blitt et referansepunkt og konstant debatt. Over tid har det blitt et av de mest relevante temaene på den offentlige agendaen, og vekket interessen og nysgjerrigheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Uten tvil er Statspolitiet et tema som ikke etterlater noen likegyldige, og dets innvirkning blir stadig tydeligere i samfunnet vårt. I denne artikkelen vil vi utforske noen av de mest relevante fasettene til Statspolitiet og diskutere betydningen i den nåværende konteksten.
Statspolitiet | |||
---|---|---|---|
Stapo | |||
Type | Politi | ||
Virkeområde | Quisling Norge | ||
Etablert | 1942 | ||
Opphørt | 8. mai 1945 | ||
Politigeneral | Karl Marthinsen | ||
Jurisdiksjon | Norge | ||
Opphørt | 8. mai 1945 | ||
Statspolitiet (forkortet Stapo) var en væpnet, politisk politistyrke og statlig etat i Norge som ble opprettet etter tysk mønster med norske tjenestemenn i okkupasjonsårene. Styrken ble opprettet 1. juni 1941, etter initiativ fra blant andre styrkens senere sjef, Karl Marthinsen.
Statspolitiet hadde bare fire ansatte som ikke var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), Quislings nasjonalistiske fascistparti. Statspolitiet skulle først og fremst settes inn mot politiske forbrytelser, flyktninger, spionasje, sabotasje og væpnet motstand eller annen form for opprør mot okkupasjonsstyret eller de norske nazi-myndighetene. Det var organisert med et hovedkontor i Oslo og seks underkontorer i Oslo og Aker, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kirkenes. Statspolitiet var direkte underordnet sikkerhetspolitiets sjef i det av Josef Terboven opprettede kommissariske Politidepartementet, men kunne også motta kommando direkte fra tysk Sicherheitspolizei i Norge. Det opererte uavhengig av det ordinære politiet.
Under Karl Marthinsen ble etaten kraftig utbygd og nådde et toppunkt i 1944 med 350 ansatte. Til sammen rundt 919 personer var tilknyttet Statspolitiets ulike avdelinger under okkupasjonen. I tillegg trolig 57 personer knyttet til tjenesten på ulikt vis. Dessuten hadde 37 personer i påtalemyndigheten nært samarbeid med Statspolitiet.
Statspolitiet spilte en sentral rolle blant annet ved deportasjonen av jødene. Medlemmer av Statspolitiet ble kjent skyldig i tortur, omfattende mishandling, drap og henrettelser i landssvikoppgjøret i årene etter andre verdenskrig.
I landssvikoppgjøret ble Reidar Haaland, Arne Braa Saatvedt, Hans Jacob Skaar Pedersen, Holger Tou, Ole Wehus, Olav Aspheim og Einar Dønnum dømt til døden og henrettet. Til sammen 36 statspolitimenn ble drept, falt i kamp eller ble likvidert under okkupasjonen. Stian Bech jr ble dømt til livsvarig fengsel og benådet sommeren 1954. Knut Gamborg Nilsen ble dømt til tvangsarbeid på livstid, benådet og løslatt i 1954. Sverre Johansen ble dømt til tvangsarbeid i 20 år og løslatt i 1952. Johan Bjørgan ble dømt til 18 års tvangsarbeid. Sverre Johan Dürbeck tjenestegjorde i Stapo fra 1941 til juli 1943, han ble dømt til seks års tvangsarbeid. I rettsoppgjøret ble det nedlagt påstand om dødsstraff for Ragnvald Kranz, han ble dømt til livsvarig tvangsarbeid. Knut Rød ble tiltalt og frifunnet i to runder i rettsvesenet. Han fikk også gå tilbake til en stilling i politiet.