I denne artikkelen vil vi nærme oss Strafferettslig utilregnelig fra ulike perspektiver, med sikte på å gi et helhetlig syn på dette emnet/personen/datoen. Vi vil analysere dets innvirkning på dagens samfunn, dets utvikling over tid og mulige implikasjoner det har på ulike områder. I tillegg vil vi undersøke dens relevans i den nåværende konteksten, samt de ulike meningene og teoriene som eksisterer i denne forbindelse. Gjennom denne omfattende analysen tar vi sikte på å gi leseren en mer fullstendig forståelse av Strafferettslig utilregnelig og oppmuntre til refleksjon over dens betydning i hverdagen vår.
Strafferettslig utilregnelig, eller utilregnelighet, er et psykiatrisk og strafferettslig begrep for den enkeltes skyldevne, det vil si om en person kan bebreides for den handlingen vedkommende har gjort. Om man var strafferettslig utilregnelig da handlingen skjedde, har man ikke ansvar for handlingen i strafferettslig forstand. Barn regnes som strafferettslig utilregnelige. Mennesker som er psykotiske eller har utviklingshemming kan også bli vurdert som strafferettslig utilregnelige. Tidligere ble slike tilfeller på folkemunne gjerne kalt «sinnssyk i gjerningsøyeblikket».
I forbindelse med en straffesak kan retten be om en rettspsykiatrisk undersøkelse av om en person er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Dersom man da blir vurdert som strafferettslig utilregnelig, kan man ikke dømmes til straff. I stedet kan man dømmes til tvungent psykisk helsevern dersom man blir vurdert som psykotisk eller til tvungen omsorg dersom man blir vurdert som sterkt utviklingshemmet.
Grensen mellom tilregnelighet og utilregnelighet er ikke fast, og kan variere fra tilfelle til tilfelle. Innen rettspsykiatrien kan man snakke om nedsatt tilregnelighet selv om man blir vurdert som strafferettslig tilregnelig. «Utilregnelig» omtales da som en sykelig tilstand som i betydelig grad påvirker tanke- og handlingsevnen, men ikke så gjennomgripende at tilregneligheten bedømmes som helt opphevet.