Sump
I dagens artikkel skal vi ta opp temaet Sump, et tema som har skapt stor interesse i nyere tid. Sump er et emne som påvirker mennesker i alle aldre og bakgrunner, og implikasjonene er mangfoldige og betydelige. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige aspektene ved Sump, fra dens opprinnelse og historie til dens innvirkning på dagens samfunn. I tillegg vil vi undersøke ulike perspektiver og meninger om Sump, med mål om å gi et balansert og fullstendig syn på temaet. Les videre for å finne ut alt du trenger å vite om Sump!
- Se også: Pumpesump
Sump (fra middelnedertysk sump; jf. tysk Sumpf) er et område hvor grunnvannet når opp til jordoverflaten uten at området av den grunn kan betegnes som en innsjø. Det er et ord som på norsk brukes litt upresist om ulike typer våtmark der vannspeilet står i høyde med, eller et stykke over jord- eller markoverflaten. Sumper skiller seg fra myrer ved at torvmose ikke forekommer. Ordet brukes kun om områder med tett vegetasjon, mens mer åpne områder kalles mudderflater eller strender. Vegetasjonen kalles «siv», selv om både gras, siv, starr og andre urter er viktige framfor treaktige plantearter. Sumper med trær er omtalt i artikkelen sumpskogsmark. Vannet i sumpen kan være både ferskvann og saltvann. Generelt kan ordet brukes om ethvert lavtliggende og sesongmessig vannfylt terreng. I Europa og i jordbrukslitteraturen omtales lavtliggende enger som krever drenering og landskapstyper som er gjenvunnet ved menneskelig innsats (polder) også som myrer eller myrområder.
Denne naturtypen er ofte et trinn i en suksesjon der en innsjø gror igjen. Etter hvert som død vegetasjon samles opp, stiger markoverflaten, og kommer til slutt så høyt over vannspeilet at annen vegetasjon kan vandre inn. På den ene siden av sumpen finner en åpent vann, mens tørrere naturtyper overtar på den andre siden. I Nord-Europa kan sumpen gå over til myr eller fuktig skog. Ofte overtar dyrket mark, eller annen menneskelig virksomhet i kanten av sumpen.
Sumpplantene har røttene i vann, og må derfor ha derfor spesielle tilpasninger for å skaffe oksygen til hele planten. Et annet problem er paradoksalt nok faren for uttørking ettersom vannstanden ofte varierer mye. De fleste sumpplanter tåler ikke at det er for sterk strøm i vannet.
Et velkjent type sump er sivbeltene som vokser rundt næringsrike innsjøer, og sakteflytende elver. Den meste kjente planten her er det kosmopolitiske graset takrør. Andre vanlige arter er elvesnelle, kjempesøtgras, sjøsivaks, bred dunkjevle og kjempepiggknopp. Her vokser også vakre blomster som sverdlilje, og mer sjeldent brudelys og pilblad. Der det ikke er så mye næring i vannet, til fjells, og langt nord overtar mer lavtvokste arter, for det meste starr.
Takrør tåler svakt brakkvann, og danner her sivbelter sammen med pollsivaks. Slike sumper finnes i elvemunninger i Sør-Norge, og rundt hele Østersjøen. Langs havstrender fører som regel bølger, strøm og tidevann til at det ikke dannes noe sumpbelte, men i beskyttede viker kan en finne havsivaks. Sørover fra Skottland og Danmark danner ofte Spartina-gras tette belter langs havstrendene.
I varme strøk kan andre planter danne sivbelter, for eksempel papyrus, eller det rundt 6 m høye graset Arundo donax.
Myrer gir leveområder og habitat for mange typer virvelløse dyr, fisk, amfibier, vannfugler og akvatiske pattedyr. Denne biologiske produktiviteten betyr at myrer inneholder 0,1 % av globalt sekvestrert terrestrisk karbon. Dessuten har de en overordnet innflytelse på kraften i klimamotstand til kystområder og vannveier, og absorberer høyvann og andre forandringer grunnet vann ved ekstremvær. Selv om noen myrer forventes å endres til oppland, vil de fleste naturlige myrområder være truet av havnivåstigning og tilhørende erosjon.
Mange fiskearter vandrer inn i sumper for å gyte. Sumpene har også stor betydning for mange fugler, for eksempel skjeggmeis, rørsanger, sivhauk og rørdrum. En rekke insekter har et larvestadium i vann, og de er ofte avhengig av at det finnes sumper. For å redusere plager med mygg og andre blodsugende og smittebærende insekter blir ofte sumper drenert. Ettersom sumper er vanskelig tilgjengelig for mennesker, kan en ofte finne et rikt dyreliv, selv om sumpen ligger ved en stor by.
Et vanlig epitet i biologisk nomenklatur er det latinske ordet palustris, som betyr «fra sumpen». Bekkeblom, løvmeis, myrsanger, sivblomst og sumpfuru er alle arter med palustris i det vitenskapelige navnet.
Referanser
- ^ a b «sump», NAOB
- ^ Keddy, P.A. (2010): Wetland Ecology: Principles and Conservation, 2. utg., Cambridge University Press, Cambridge
- ^ Planter i og ved ferskvatn, Miljølære
- ^ Campbell & Reece (2008): Biology Eighth Edition. San Francisco, CA: Pearson Education Inc.; s. 1162.
- ^ a b c FitzGerald, Duncan M.; Hughes, Zoe (30. mai 2019): «Marsh Processes and Their Response to Climate Change and Sea-Level Rise», Annual Review of Earth and Planetary Sciences. 47(1): 481–517. Bibcode:2019AREPS..47..481F. doi:10.1146/annurev-earth-082517-010255. ISSN 0084-6597. S2CID 134372265.
- ^ «Naturen i Bergen lagrer mer karbon enn det nasjonale gjennomsnittet», Bikuben 1. juni 2022, UiB
Litteratur
- Georffrey, Halliday, red. (1982): Ville vekster i Norge og våre naboland, oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding, Schibsted, ISBN 82-516-0908-9