I våre dager er Yaşar Kemal et tema som har fått stor aktualitet i samfunnet. Det er et tema som har skapt interesse og debatt i ulike sektorer, siden dets innvirkning har blitt følt i ulike sfærer av dagliglivet. Fra Yaşar Kemal har folk fra ulike felt gitt uttrykk for sin mening og har søkt å forstå de ulike nyansene den dekker grundig. I denne artikkelen vil vi utforske Yaşar Kemal i dybden, analysere dens ulike fasetter og dens innflytelse i dag. Gjennom en detaljert og streng tilnærming tar vi sikte på å gi et helhetlig syn på Yaşar Kemal og dets betydning i dagens samfunn.
De tyske bokhandlernes fredspris (1997) Prisen for beste utenlandske bok (Frankrike) (1978) Bjørnsonprisen (2013) Monismanienprisen (1997) Presidential Culture and Arts Grand Awards (2008) Catalonias internasjonale pris (1996) Storoffiser av Æreslegionen Presidential Culture and Arts Grand Awards Stig Dagermanprisen (1997) Prix mondial Cino Del Duca (1982) Honorary doctor of the Bilkent University (2002) Sedat Simavi award Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1991) Premio Nonino (1997) Kommandør av Æreslegionen
Debuterte
1943
Aktive år
1943–2015
Notable verk
Memed, My Hawk, Teneke, Sarı Sıcak, Ağrıdağı Efsanesi
Yaşar Kemal, egentlig Kemal Sadık Gökçeli, (født 6. oktober1923 i landsbyen Hemite i provinsen Osmaniye i Tyrkia, død 28. februar2015 i Istanbul) var en tyrkisk forfatter. Han ble regnet som en av Tyrkias ledende forfattere og en fornyer av tyrkisk litteratur med en episk stil basert på folkediktningen i landet og preget av hans oppvekst i trange kår. Han ble som den første fra Tyrkia forestått som mottaker av nobelprisen i litteratur – ikke minst på grunn av sin debutroman İnce Memed. Ni av hans romaner har blitt filmatisert.
Liv og virke
Bakgrunn
Kemals foreldre var fattige kurdere som kom fra Van under første verdenskrig. I den fattige landsbyen Hemite, der han ble født, var familien hans de eneste kurderne, slik at Kemal lærte tyrkisk bedre enn kurdisk.[trenger referanse] Han skrev sine bøker på tyrkisk. Han regnet seg som tyrkisk forfatter uten å fremheve sin kurdiske bakgrunn. Han var det eneste av landsbyens barn som lærte å lese.
Kemal mistet et øye i samband med en fåreslakt, og hans far ble myrdet av sin fostersønn da Yasar var fem år. Disse traumatiske hendelser førte til at han fikk talebesvær, som varte til han var tolv år gammel.
Forfatter
Tyrkiske medier drev kampanjer mot Kemal, og han ble tiltalt eller truet med tiltale for støtte til kurdisk separatisme. I 1995 ble han dømt til 20 måneders betinget fengsel for å ha oppfordret til separatisme. Han var en venn av Orhan Pamuk.
Kemal drømte om å få nobelprisen i litteratur, og ble nominert på 1970-tallet. Leo Tolstoj var ett av hans forbilder.
Under militærstyret i Tyrkia på 1970-tallet bodde Kemal en tid i Sverige. Han var først gift med Thilda Serrero, og giftet seg med Ayse S. Baban da han var blitt enkemann. Flere tusen møtte opp i Kemals begravelse 2. mars 2015, blant annet tidligere president Abdullah Gül og Orhan Pamuk
For ham var det uanstendig å være politisk nøytral, låse seg inne og bare vie seg til skjønnlitteratur, mens verden rundt ham brant. Særlig i diktaturer og i skrøpelige demokratier der ikke alle kan lese og skrive, var det den intellektuelles plikt å sette etikken foran estetikken, belyse inflasjonen i sivilisasjonsverdiene og forstyrre samfunnets orden.
^abBrendemoen, Bernt (6. november 2019). «Yaşar Kemal». Store norske leksikon. Besøkt 24. juni 2020.
^abHeiene, Marit (9. oktober 2013). «Bjørnsonprisen til Yasar Kemal». rbnett.no. Besøkt 24. juni 2020. «Bjørnsonprisen 2013 går til den tyrkiske forfatteren Yasar Kemal, forteller Bjørnsonakademiets president Knut Ødegård i en pressemelding etter pressekonferanse i Oslo onsdag.»
^Dag og Tid: «Den tyrkiske diktarhovdingen», 13. mars 2015.
^Mustafa Can: «Den lange historiens forteller» (nekrolog), Morgenbladet, 6. mars 2015.
^«Günter Grass' Laudatio auf Yasar Kemal - "Ich schäme mich meines Landes"». Deutschlandfunk(tysk). 19. april 2015. Besøkt 20. juni 2020. «Im Jahr 1997 hielt Günter Grass anlässlich der Verleihung des Friedenspreises des Deutschen Buchhandels eine Laudatio auf Preisträger Yasar Kemal. Darin protestierte er auch gegen Waffenlieferungen der damaligen Bundesregierung an die Türkei und griff deren Ausländerpolitik deutlich an.»