I denne artikkelen vil problemstillingen Angelica Balabanoff bli tatt opp, som er av største betydning på ulike samfunnsområder. Angelica Balabanoff har vært gjenstand for studier og interesse i mange år, og dens relevans er fortsatt gjeldende i dag. Opp gjennom historien har Angelica Balabanoff spilt en avgjørende rolle i menneskers liv, enten det er på et personlig, faglig eller akademisk nivå. Gjennom denne artikkelen tar vi sikte på å utdype kunnskapen og forståelsen av Angelica Balabanoff, og utforske dens ulike fasetter og mulige implikasjoner i det moderne samfunn. Gjennom en detaljert og uttømmende analyse vil vi søke å belyse viktige aspekter knyttet til Angelica Balabanoff, for å gi en helhetlig og berikende visjon for leseren.
Angelica Balabanoff | |||
---|---|---|---|
Født | 4. aug. 1877 Tsjernihiv | ||
Død | 25. nov. 1965 (88 år) Roma | ||
Beskjeftigelse | Politiker, skribent, redaktør, politisk aktivist | ||
Utdannet ved | New University of Brussels (studieretning: filosofi, sosiologi) | ||
Ektefelle | Michail Balabanov | ||
Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti Partito Socialista Italiano (1900–) Partito Socialista Democratico Italiano | ||
Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
Gravlagt | Cimitero acattolico di Roma | ||
Angelica Balabanoff (opprinnelig Anzjelika Isaakovna Balabanova; født 7. mai 1878 i Tsjernigov i Tsarrussland, død 25. november 1965 i Roma) var en italiensk sosialistisk politiker med ukrainsk-jødisk bakgrunn.
Angelica Balabanova kom fra en velstående familie i Tsjernogov i Det russiske rike, og der gjorde hun opprør mot sin strikse mor. Hun studerte ved Université Libre de Bruxelles i Belgia, og det var der hun ble kjent med kommunistisk tankegods. Hun dro til Roma og begynte å organisere innvandrede arbeidere innen tekstilindustrien.
Balabanoff spilte under årtiet før første verdenskrig en betydelig rolle innen den italienske arbeiderbevegelse, som en av dens fremste agitatorer. Hun tilhørte en tid partiledelsen i Partito Socialista Italiano, en tid som partiets leder, og redigerte sammen med Benito Mussolini partiorganet Avanti. Hun var tettest knyttet til Antonio Labriola, Giacinto Menotti Serrati, Benito Mussolini og Filippo Turati. Under første verdenskrig deltok hun livlig i fredsagitasjonen og var en av Zimmerwaldkonferansens ledende krefter, og gikk over til den tredje internasjonale da denne ble dannet, og var dens sekretær 1919-20. Hun ble imidlertid ekskludert i 1924.
Balabanoff tilbragte mye tid i Sverige og var god venn med mange ledende personer innen den tidlige svenske kommunistiske bevegelse, blant andre Fredrik Ström, Zeth Höglund, Kata Dalström og Ture Nerman. Etter den russiske revolusjon i 1917 flyttet hun til Russland og var aktiv innen Komintern. Hun ble en åpen kritiker av bolsjevismen og forlot Sovjetunionen i 1922. Tilbake i Italia begynte hun et nært samarbeid med Giacinto Menotti Serrati. Etter at Serrati brøt ut og sluttet seg til kommunistene, ledet hun hans maksimalistgruppe inntil den italienske fascismes store gjjennombrudd tvang henne til å flykte til Sveits, der hun redigerte Avanti! og ble sekretær for Parisbyrået. Hun flyttet til Paris, og videre til New York City ved utbruddet av annen verdenskrig.
I 1933 brant nasjonalsosialister alt som de kom over som var utgitt av henne under i bokbål rundt om i Nazityskland.
Etter krigens slutt vendte hun tilbake til Italia og sluttet seg til det italienske sosialistiske arbeiderparti, som senere ble det italienske demokratiske sosialistiske parti (etyter å ha opptatt i deg det forente sosialistparti).