Carl Axel Arrhenius
I den følgende artikkelen skal vi gå i dybden med temaet Carl Axel Arrhenius, som har vært gjenstand for interesse og debatt på ulike områder. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens relevans i historien, har Carl Axel Arrhenius vært gjenstand for studier og analyser av både eksperter og fans. Gjennom årene har Carl Axel Arrhenius vist seg å være et svært viktig og mangefasettert tema, noe som gjør det verdig å bli analysert fra ulike perspektiver. I denne artikkelen vil vi fordype oss i de ulike dimensjonene til Carl Axel Arrhenius og undersøke dens innflytelse i ulike sammenhenger, med sikte på å gi en omfattende og berikende visjon om dette emnet.
| Carl Axel Arrhenius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. mars 1757 Stockholm | ||
| Død | 20. nov. 1824 (67 år) Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, militært personell | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien Kungliga Krigsvetenskapsakademien | ||
Carl Axel Arrhenius (født 29. mars 1757 i Stockholm, død 20. november 1824) var en svensk offiser og kjemiker, sønnsønns sønn til Jakob Arrhenius.
Arrhenius ble tidlig ansatt ved artilleriet og deltok med utmerkelse i felttoget i Finland i 1788. I 1801 ble han utnevnt til felttøymester og major ved Svea artilleriregiment. 1816 fikk han som stilling til å holde oppsikt over kruttproduksjonen i riket, en stilling som han innehadde til sin død. Sine kjemikunnskaper fikk han på Kungliga Myntets laboratorium, under ledelse av kjemikeren Petter Jakob Hjelm. Tilgangen til Bergskollegiets mineralsamling inspirerte ham til å studere mineralogi, som han alltid sysselsatte seg med i ledige stunder. Under sin forskning i denne vitenskap oppdaget han ved Ytterby gruve nær Vaxholm et nytt mineral, ytteritt, senere kjent under navnet gadolinitt. I dette mineralet oppdaget Johan Gadolin yttrium og Carl Gustaf Mosander senere erbiumoksid.
Arrhenius ble utpekt til å følge med Anders Sparrman på en offentlig bekostet bekostet reise til Senegal (1787-1788), men han vendte snart tilbake og bodde under tilbakereisen en tid i Paris. Han kom der i kontakt med den tidens fremste kjemikere og ble vunnet over til den reformbevegelsen innenfor kjemien, som begynte med Antoine Lavoisier (og som blant annet innebar avvising av flogistonteorien) og som hjemme i Carl Wilhelm Scheeles og Torbern Bergmans land ble betraktet som et fjernt og sannsynligvis snart undertrykt kjetteri. Arrhenius ble etter sin tilbakekomst en ivrig forkjemper for den nye kjemien. Etter at han i 1816 fratrådte tøymesterstillingen, jobbet han på Jacob Berzelius laboratorium og var alltid tilstede ved dennes forelesninger, helt inntil sykdommen, som til slutt førte til hans død, hindret ham å forlate sitt hjem.
Arrhenius hadde en stor interesse og anlegg for vitenskapelig forskning. Han sluttet aldri å beklage at han så tidlig måtte forlate studiene og ble kastet inn i det praktiske livets gjøremål. Han ble i 1799 utnevnt til medlem av Krigsmannasällskapet (senere kalt Krigsvetenskapsakademien) og ble i 1817 valgt inn i Vitenskapsakademiet. Han dels skrev, dels oversatte flere avhandlinger om salpeter- og kruttprobering, som finnes innført i Vitenskapsakademiets og Krigsvitenskapsakademiets skrifter. Han skrev selv en mineralanalytisk avhandling, som finnes innført i «Avhandlinger i fysikk, kjemi og mineralogi».
Referanser
- ^ a b c Svenskt biografiskt lexikon, «Carl Axel Arrhenius», Svensk biografisk leksikon-ID 18844
Eksterne lenker
- Arrhenius, 3. Karl Axel i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904)
- Arrhenius, 2. Carl Axel i Herman Hofberg, Svenskt biografiskt handlexikon (2. utgave, 1906)
- Oden, Sv.: (sv) Carl Axel Arrhenius i Svenskt biografiskt lexikon (1920)
- Artilleriofficeren Arrhenius, naturforskaren Sparrman och ekonomen Wadström: tre män på resa i Senegal 1787, skapat av Armémuseum