I denne artikkelen vil vi utforske Emil Adolf von Behring videre, et emne som har fanget oppmerksomheten til både eksperter og entusiaster. Emil Adolf von Behring er et tema som har skapt kontrovers og debatt på ulike områder, fra politikk til popkultur. Opp gjennom historien har Emil Adolf von Behring spilt en grunnleggende rolle i måten vi forstår verden rundt oss på og hvordan vi forholder oss til den. Gjennom denne artikkelen vil vi fordype oss i de ulike aspektene ved Emil Adolf von Behring, fra dens opprinnelse til dens nåværende virkning, for bedre å forstå dens betydning og relevans i dagens samfunn.
Emil Adolf von Behring | |||
---|---|---|---|
Født | 15. mars 1854 Ławice (Kreis Rosenberg in Westpreußen, Vestpreussen) | ||
Død | 31. mars 1917 (63 år) Marburg (Provinsen Hessen-Nassau) | ||
Beskjeftigelse | Immunolog, lege, sakprosaforfatter, universitetslærer, fysiolog, bakteriolog | ||
Akademisk grad | Ph.d. | ||
Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin | ||
Doktorgrads- veileder | Robert Koch Shibasaburo Kitasato | ||
Ektefelle | Else von Behring (1896–ukjent) | ||
Nasjonalitet | Det tyske keiserrike (1871–) Kongeriket Preussen (1854–) | ||
Medlem av | Akademie gemeinnütziger Wissenschaften American Academy of Arts and Sciences Pépinière-Corps Corps Guestphalia et Suevoborussia Marburg Marburger Burschenschaft Germania | ||
Utmerkelser | Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1901) Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Honorary Doctorate from the National Autonomous University of Mexico (1910) Æresdoktor ved Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg Cameron Prize of the University of Edinburgh | ||
Arbeidssted | Philipps-Universität Marburg Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg Charité | ||
Fagfelt | Fysiologi Immunologi | ||
Kjent for | Difterivaksine | ||
Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 |
Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.
Behring var sønn av læreren Georg August Behring (1819–1886) og hans annen hustru Augustine Zech (1828–1892). Han gymnasskolegang ble muliggjort av en prøyssisk statsstipend.[trenger referanse] Behring studerte mellom 1874 og 1878 medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.
Han var hovedsakelig militærlege. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. Han ble deretter professor for hygienelære på det medisinske fakultet ved Universitetet i Marburg. I denne stillingen arbeidet han resten av sitt yrkesliv.
Behring og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorier i samme bygning, og Behring stimulerte Meyers interesse for hvordan tetanustoksinet fungerte.
Behring oppdaget at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og antiserum.[trenger referanse] De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der de første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891.[trenger referanse]
Hans Nobelpris befinner seg nå i Genève der den er på utstilling hos Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.
I desember 1896 giftet Behring seg med en 18-årige Else Spinola, datter av Bernhard Spinola, direktøren ved Charitésykehuset i Berlin, og en jødiskfødt mor som konverterte til kristendommen da hun giftet seg.. Behring og Spinola fikk seks sønner. De hadde bryllupsferien sin på Capri i 1897, hvor Behring eide et feriehus. I 1909 til 1911 bodde den russiske forfatteren Maksim Gorkij i feriehuset.
Behring døde i Marburg i Hessen-Nassau den 31. mars 1917.
Behring skrev og ga ut en rekke publikasjoner.