Intelligenspartiet
I denne artikkelen vil vi fokusere på Intelligenspartiet, et tema som har blitt stadig mer aktuelt de siste årene. Intelligenspartiet er et grunnleggende aspekt som påvirker ulike områder av vårt daglige liv, fra personlig helse og velvære til økonomien og samfunnet som helhet. Langs disse linjene vil vi utforske i detalj de ulike aspektene knyttet til Intelligenspartiet, analysere virkningen, omfanget og mulige løsninger. Med en tverrfaglig tilnærming vil vi nærme oss Intelligenspartiet fra flere perspektiver, og tilby leseren en komplett og oppdatert visjon av dette temaet som er så relevant i dag.
Intelligenspartiet eller Troppen var en norsk (kultur)politisk gruppering som samlet seg omkring Johan Sebastian Welhaven. «Intelligensen»s viktigste parole angikk forholdet til Danmark. De mente at det var viktig å bygge det nye Norge med sterk forankring til dansk kultur, dansk språk og en estetikk som var preget av Johan Ludvig Heiberg. De representerte en motpol til Patriotene der Henrik Wergeland var frontfigur; blant patriotene gikk Intelligenserne under navnet «danomanerne». Det var etterkommere av Intelligenspartiet som senere skulle komme til å stifte partiet Høyre.
Konflikten hadde utspring i studentmiljøet og ble utløst av Welhavens angrep på Wergelands verdensdikt i Morgenbladet 15. august 1830, Skabelsen, Mennesket og Messias. Den utviklet seg gjennom Stumpefeiden og Dæmringsfeiden og tilspisset seg en siste gang i 1838, da Intelligensene iverksatte pipekonsert ved andre framføring av Wergelands syngespill Campbellerne eller Den Hjemkomne Sønn. Framføringen ble brukt som et påskudd. Stykket i seg selv var harmløst, og det var første gang Wergeland fikk et stykke framført på et offentlig teater. Reaksjonene sto ikke i rimelig forhold til situasjonen.
Hartvig Lassen skriver at «Partihadet» her hadde grepet «en meget upassende Anledning til at skaffe sig Luft mod en politisk Modstander». Intelligensepartiet led ved denne anledning nederlag. Men en av deres representanter, Peter Jonas Collett, forsøkte å forsvare Intelligensens opptreden ved en artikkelserie i Den Constitutionelle, der Welhavens estetiske synspunkter nok en gang ble anført mot Wergeland på en ekstrem måte. Blant annet ble følgende påstått: «Der er intet Haab længer; vi have intet mere at vente; hans Genius ligger dræbt i hans egen Barm.»
Lassen konstaterer at hver gang Wergeland på denne måten ble fordømt, «gik hans Digtning frem med usvækket Friskhed, kun bestandig med større Renhed og Harmoni» (jf. Lassen, Harvig 1877, Henrik Wergeland og hans Samtid).