I dag er Kriminalasylet i Trondheim et høyaktuelt tema som har fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Etter hvert som tiden går, har Kriminalasylet i Trondheim blitt et sentralt diskusjonspunkt på ulike områder, fra politikk til vitenskap, kultur og teknologi. I denne artikkelen vil vi grundig utforske de ulike fasettene til Kriminalasylet i Trondheim og dens innvirkning på samfunnet vårt. Fra opprinnelsen til dens konsekvenser, vil vi analysere i dybden betydningen og relevansen til Kriminalasylet i Trondheim i dagens verden. Uten tvil er Kriminalasylet i Trondheim et tema som vil fortsette å skape debatt og refleksjon i nær fremtid, så det er viktig å være klar over alle dets implikasjoner.
Kriminalasylet i Trondheim | |||
---|---|---|---|
Beliggenhet | |||
Adresse | Kongens gate 95 | ||
Land | Norge | ||
Strøk | Skansen, Kalvskinnet | ||
Område | Midtbyen | ||
Sted | Trondheim | ||
Historiske fakta | |||
Formål | Slaveri, kriminalasyl, fengsel | ||
Arkitekt | Ole Peter Riis Høegh | ||
Ferdigstilt | 1833 | ||
Kart | |||
Kriminalasylet i Trondheim 63°25′47″N 10°22′45″Ø | |||
Kriminalasylet i Trondheim er et tidligere fengsel som ble reist i området Skansen og Kalvskinnet i 1833. Det var tvangsarbeidsanstalt («slaveri») fra 1835 til 1877, «kriminalasyl», oppbevaringsanstalt for angivelig farlige, sinnslidende, for hele Norge fra 1894 til 1961, og vanlig fengsel fram til 1971. I 2003 overtok Justismuseet bygningen til sine utstillinger og kontorer.
Kriminalasylet ble opprinnelig bygget som nytt slaveri i Trondheim. Bygningen ble oppført etter at det gamle slaveriet, som holdt til ved Skansevakten ved byens hovedport Skanseporten, ble revet. Det nye slaveriet ble oppført i 1833 som en del av Skansevakten militæranlegg etter arkitekt Ole Peter Riis Høeghs tegninger. Bygningen åpnet for bruk i 1835/37, og arkitekturen var preget av tidens tanker om fengselsarkitektur. Vakten var plassert i et ovalt rom én meter over resten av grunnplanet. I hver etasje lå fire rom mot hvert av husets hjørner. Disse ble brukt som fangenes sove- og oppholdsrom. Fangene ble her overvåket gjennom kikkehull i de buede veggen mot det ovale vaktrommet. I hvert fangerom var det montert et toalett, og kloakken ble ledet ut av bygget. Slavene gjorde ikke festningsarbeid, men ble leiet ut til arbeid i byen. Slaveriet ble nedlagt i 1877 og fra 1895 fungerte den som kriminalasyl.
Bygningen var i bruk som kriminalsasyl i perioden 1895 til 1961, da de resterende innsatte ble overført til Reitgjerdet. De som var plassert her ble regnet som pasienter, men Kriminalasylet var først og fremst en oppbevaringsanstalt og ikke et sted de fikk behandling.
Eksempelvis satt den nazistiske justisministeren under andre verdenskrig, Sverre Riisnæs, her i tre måneder høsten 1947 under påvente av at det skulle bli ledig plass på Reitgjerdet da landssviksaken mot ham ble stanset, da han angivelig var psykisk syk. Han hevdet i ettertid at det var svært enkle forhold, blant annet måtte han sove i halm uten sengetøy.
I dag huser bygningen Justismuseet.
Kriminalasylet bestod i 1895 av bestyrer, prest og tre voktere. Frederik Waldemar Bødtker var asylets første bestyrer og samtidig lege. I tillegg ble det også hentet inn en prest som asylet delte med Tukthuset. Han skulle holde gudstjenestene eller andakt i asylet og føre overoppsyn med det som fantes av undervisning der. Senere fikk man også en overvokter som var bestyrerens nærmeste underordnede. Arbeidet med de syke ble utført av vokterne, som var pålagt å pleie, hjelpe og føre tilsyn med de innsatte i overensstemmelse instrukser fra lege og overvokter.
Ved århundreskriftet pusset man opp asylets andre etasje som tidligere var blitt brukt som lager, og kapasiteten økte fra 16 til 30 pasienter. Staben vokste fra tre til ti voktere og i tillegg ble det ansatt ei overkokke som skulle drive det nye kjøkkenet.
Johan Scharffenberg Vikar for Hans E. Evensen.