Magnus Lagabøtes bylov
I denne artikkelen blir Magnus Lagabøtes bylov den sentrale analyseaksen, og utforsker dens innvirkning på ulike områder av dagliglivet. Fra dens innflytelse på dagens samfunn, til dens relevans på spesifikke områder som utdanning, politikk, økonomi eller kultur, søker vi å avdekke de ulike fasettene som Magnus Lagabøtes bylov omfatter. Gjennom en detaljert analyse og et kritisk perspektiv er det ment å tilby leseren en bred og mangefasettert visjon om Magnus Lagabøtes bylov, som fremhever både dens positive sider så vel som dens utfordringer og motsetninger. Denne artikkelen har som mål å bidra til debatt og kunnskap om Magnus Lagabøtes bylov, åpne rom for refleksjon og utveksling av ideer.
Magnus Lagabøtes bylov ble lovvedtatt for Bergen i 1276 i kong Magnus Lagabøtes styretid. Det kom også egne redaksjoner av byloven for Oslo, Trondheim og Tønsberg omtrent på samme tid, uten at det vites nøyaktig årstall for når disse ble vedtatt. Byloven tok utgangspunkt i Magnus Lagabøtes landslov vedtatt i 1274 og Bjarkøyretten – Trondheims gamle bylov som kom på plass utover 1100-tallet. Audun Hugleiksson var medvirkende ved utformingen av loven.
Magnus Lagabøtes bylov hadde egne regler og forordninger som gjaldt kaupstadene jamført med landsloven. De lovene som gjaldt landsbygda ble utelatt. Lands- og Byloven var utvilsomt mer kjent og utbredt enn alle andre verdslige åndsverk i Norge i seinmiddelalderen.
Lovene ble overlevert muntlig under streng justis. Rett skulle være rett. I dag finnes Byloven i 25 håndskrifter, for det meste som utfyllende tillegg til Landsloven.
Ifølge byloven ble byen styrt av bymøtet eller bytinget der alle byens «husfaste menn» møttes tre ganger om året. I tillegg skulle det være et råd, vanligvis tolv menn. Rådet ble ledet av en gjeldker, senere kalt byfogd.
Se også
Litteratur
- Ivar Bugge (1986). Kommunal forfatning : En historisk gjennomgang av utviklingen med hovedvekt på tidsrommet fra 1837, og en beskrivelse av kommunalrett og kommunal forfatning i dagens Norge. Oslo: Kommunalforlaget.
Referanser
- ^ a b c Bugge & s. 15.