Oud
I dagens verden er Oud en problemstilling som har fått stor aktualitet i samfunnet. Med fremskritt av teknologi og globalisering har Oud blitt et spørsmål av interesse for mange mennesker innen forskjellige felt. Enten på et personlig, faglig, politisk eller kulturelt nivå, har Oud skapt debatter og diskusjoner rundt om i verden. I denne artikkelen vil vi dypt utforske temaet Oud, analysere dets forskjellige aspekter og dets innvirkning på dagens samfunn. I tillegg vil vi undersøke hvordan Oud har utviklet seg over tid og hvilke utfordringer og muligheter det gir i fremtiden.
Oud eller ud (arabisk: عود ʿūd, flertall: أعواد, a‘wād; gammelsyrisk: ܥܘܕ ūd, persisk: بربط barbat; tyrkisk: ud eller ut; gresk: ούτι; armensk: ուդ, aseri: ud; hebraisk: עוד ud; somali: cuud eller kaban) er en korthalset lutt som stammer fra middelhavsområdet og Midtøsten.
Navnet oud betyr tre, det skulle opprinnelig bare skille instrumentet fra et annet som var dekket med skinn. Hvor ouden ble oppfunnet er ikke klart, både tyrkerne og araberne gjør hevd på det. Grovt sett finnes det da også to typer, en tyrkisk oud er litt mindre og lettere enn en arabisk oud. Den var forløperen for den europeiske lutten, maurerne tok den med til Andalucía og også korsfarerne tok den med hjem til Europa.
Ouden har ingen bånd, og frem til det 9. århundre hadde den bare fire strenger. Moderne instrumenter har fem dobbeltstrenger og ofte en ekstra bass-streng. Den blir spilt med et fleksibelt plekter (risha – fjær) som er 10-15 cm langt. Akkorder blir ikke spilt, i stedet blir flertonete elementer dannet ved rask veksel mellom høye og dype toner. Arabisk oud er tradisjonelt stemt i G – A – D – G – C med en ekstra bass-streng i C eller E. Tyrkisk stemming er D – A – E – H – A – E. Ut over disse grunnstemmingene blir også mange varianter brukt.
I den arabiske verden er ouden omtrent så populær som gitar eller piano hos oss.
Kjente oudspillere er Rabih Abou-Khalil, Anouar Brahem, Xudeidi og Le trio Joubran.
Litteratur
- Rebuffa, David: Il Liuto, L'Epos, (Palermo, 2012), s. 22–34.