Denne artikkelen vil ta for seg temaet Resitativ, som har blitt svært aktuelt i dag. Fra opprinnelsen til dens implikasjoner i dagens samfunn har Resitativ vært gjenstand for studier og debatt på ulike områder. Opp gjennom historien har Resitativ spilt en grunnleggende rolle i utviklingen av menneskeheten, påvirket kultur, politikk, økonomi og folks daglige liv. Gjennom detaljert analyse vil de ulike fasettene til Resitativ, dens betydning i den nåværende konteksten og dens innvirkning i fremtiden bli utforsket.
Resitativ (av italiensk recitare: «foredrag») er talenær sang (sang som minner om tale) brukt i operaer, kantater, messer og oratorier, som i ulike utforminger har vært i bruk siden ca. 1600. Opphavet ligger i monodi, en musikkform som ble utviklet i Italia i overgangen mellom renessansen og barokken. Utviklingen av resitativet er tett knyttet til generalbassen.
Under framføringen av et resitativ kan sangeren i varierende grad deklamere teksten rytmisk fritt: seccoresitativet som bare akkompagneres av en basso continuo tillater den største rytmiske friheten, mens accompagnato-resitativet har orkesterstøtte, noe som fører til at den rytmiske friheten blir mindre.
I operaformene seria og buffa drives handlingen framover under resitativene, mens ariene sjelden inneholder annet enn statiske betrakninger.
Et kjent resitativ er introduksjonen av hovedtemaet Freude, schöner götterfunken... på begynnelsen av siste sats i Beethovens 9. symfoni.