I våre dager har Rivertonprisen blitt et aktuelt og svært viktig tema i samtidens samfunn. Dens innflytelse dekker ulike aspekter av dagliglivet, fra politikk og økonomi til kultur og teknologi. Med utviklingen av globalisering og massetilgang til informasjon, har Rivertonprisen blitt et interessepunkt for både eksperter og vanlige mennesker. I denne artikkelen vil vi grundig utforske virkningen av Rivertonprisen på dagens samfunn, og undersøke dens langsiktige implikasjoner og konsekvenser. I tillegg vil vi analysere ulike perspektiver og meninger om Rivertonprisen for å gi en bred og objektiv visjon om dette temaet som er så relevant i dag.
Rivertonprisen – «Den gylne revolver» – deles ut hvert år av Rivertonklubben, og skal gå til forfatteren av årets beste norske kriminallitterære arbeid enten det gjelder en roman, novellesamling, skuespill, originalmanus for spillefilm, fjernsynsdrama eller radioteater.
Prisen og klubben er oppkalt etter forfatteren Stein Riverton, som var Sven Elvestads psevdonym som krimforfatter.
Historikk
Initiativet
Nils Nordberg skriver om Rivertonklubbens historie at klubben startet som en idé hos Bjørn Carling som ble fulgt opp av Sigurd B. Hennum. Disse to etablerte klubben våren 1972 sammen med Gerd Nyquist, Tor Edvin Dahl og Nordberg. «Tre ting syntes opplagte fra starten: Klubbens fremste oppgave skulle være å fremme kvantitet og kvalitet i norsk kriminallitteratur, og den burde derfor dele ut en årlig pris til beste verk i genren (Hennums idé); klubben måtte ta sitt navn etter den fremste norske kriminalforfatter gjennom tidene, vår (til da) eneste internasjonale stjerne, Stein Riverton; og Gerd Nyquist var selvskreven som Rivertonklubbens første formann.»
Valget av revolveren som symbol
Selve prisen var lenge en Nagantrevolver. Nordberg skriver «At prisen ble en gyllen revolver, eller rettere sagt en revolver med forgylt skjefte, har sin egen bakgrunn. Forslaget var Bjørn Carlings, som viste til at Rivertons detektiv Asbjørn Krag var den stolte besitter av to gullbelagte duellpistoler». Det var Kjell Hallbing som foreslo Nagant, en belgisk pistol som ble brukt av det norske politiet på Asbjørn Krags tid. Klubben kjøpte først et restlager av Nagant fra forsvaret, men «denne beholdningen er for lengst oppbrukt og nå må prisgjenstandene kjøpes inn for en ganske annerledes ublu samlerpris.» Naganten har blitt erstattet med en Smith & Wesson .38 Special.
Rivertonklubbens ærespris – også en gyllen revolver – gis til personer som «har gjort en særlig innsats for norsk kriminallitteratur, her hjemme eller utenlands.»
Flere tildelinger til samme forfatter
Fram til 2001 kunne en person ikke motta prisen mer enn én gang. Etter 2001 kan forfattere få prisen to ganger, forutsatt at den andre tildelingen gjelder en bok som vurderes som et klart høydepunkt i karrieren, eller er et markant comeback. Sju forfattere har mottatt prisen to ganger: Gunnar Staalesen i 1975 og 2002, Jon Michelet i 1980 og 2001, Karin Fossum i 1996 og 2014, Torkil Damhaug i 2011 og 2016, Kjell Ola Dahl i 2000 og 2015, Unni Lindell i 1999 og 2018 og Jo Nesbø i 1997 og 2019. Torolf Elster (1982 og 1997) fikk tildelt både ordinær pris og ærespris, og Jo Nesbø har mottatt to ordinære priser (1997 og 2019) og ærespris (2016).
^«Uten at det står i statuttene, har det festet seg den skikk at en forfatter bare kan få prisen én gang. Etter hvert er det derfor blitt mange forfattere som ikke kan konkurrere, og prisen går altså til den mest lovende blant de yngre». Willy Dahl. Dødens fortellere, den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie. Eide forlag, 1993. ISBN 82-514-0403-7. Side 205.