I denne artikkelen vil vi utforske problemet med Sambandsflokkurin i større dybde, analysere dets opprinnelse, konsekvenser og mulige løsninger. Sambandsflokkurin har vært gjenstand for debatt og kontroverser de siste årene, og det er viktig å undersøke det fra ulike perspektiver for å forstå dets omfang og innvirkning på dagens samfunn. Gjennom forskning og analyse vil vi søke å belyse dette emnet og gi et mer fullstendig bilde av dets implikasjoner. I tillegg vil vi undersøke hvordan Sambandsflokkurin har utviklet seg over tid og mulige implikasjoner det har for fremtiden. Denne artikkelen er ment å være en omfattende veiledning for å forstå Sambandsflokkurin i alle dens dimensjoner og å fremme en informert debatt om dens relevans i dag.
Sambandsflokkurin | |||
---|---|---|---|
Norsk navn | Sambandspartiet | ||
Land | Færøyene | ||
Leder(e) | Bárður Nielsen | ||
Grunnlagt | 1906 | ||
Hovedkvarter | Tórshavn | ||
Ungdomsorg. | Unga Samband | ||
Ideologi | Liberalisme | ||
Politisk posisjon | Sentrum-høyre | ||
Nettsted | samband.fo (en) | ||
Lagtinget | 7 / 33
| ||
Folketinget (fra Færøyene) | 1 / 2
|
Sambandsflokkurin (Sb.) (oversatt: «Sambandspartiet») er et politisk parti på Færøyene. Partiets hovedsak er Færøyenes fortsatte samhørighet med Danmark. Det regner seg selv som et borgerlig-liberalt parti. Sambandsflokkurin er et av de fire store partiene i færøysk politikk.
Partiet ble stiftet som Lagtingets første parti i 1906, som en reaksjon på selvstyrebestrebelsene innen den nasjonale bevegelsen på Færøyene. Selvstyremennene samlet seg i Sjálvstýrisflokkurin. Sambandsflokkurin har historisk sett hatt sterkest støtte på Eysturoy, Vágar og Norðurstreymoy, i embedsverket, forretningslivet og tradisjonelle jordbruksbygder samt innen Heimamissiónin.
Bárður Nielsen er Sambandsflokkurins formann fra 2015, mens Helgi Abrahamsen er nestformann fra 2018. Bárður Nielsen ble Færøyenes regjeringssjef i 2019.
Sambandsflokkurin er assosiert med det danske Venstre i Folketinget.
I Sambandsflokkurins første partiprogram uttrykte man at partiet arbeidet for «Bevarelsen af Færøernes nuværende statsretlige Forbindelse med Danmark.» Færøyene er fortsatt en del av Kongeriket Danmark, men har fått et utstrakt indre selvstyre. I dag står det i partiprogrammet at Sambandsflokkurin «har til hovedmål i Riksfellesskapet med Danmark å arbeide for det færøyske folks særegenhet og frisinn.»
Sambandsflokkurin er et vidtfavnende borgerlig parti, og det har alltid rommet både liberale og konservative elementer.
Hovedpunktene i Sambandsflokkurins partiprogram lyder:
Ifølge daværende redaktør i Dimmalætting, Oluf Skaalum, som var en drivende kraft bak partidannelsen, ble Sambandsflokkurin stiftet den 28. juli 1906. Prost Fríðrikur Petersen navngav partiet. Den 18. august 1906 erklærte 13 av 22 medlemmer av Lagtinget i Dimmalætting at de hadde stiftet et politisk parti, og at de kalte seg «sambandsmenn». Det var prost Petersen, sysselmennene Oliver Effersøe, Søren Müller, Thomas Juul Petersen og Clement Olsen, lærerne Jógvan Poulsen, Niclas Djurhuus og Óli Niklái Skaalum, bøndene Andreas Weihe og Johan C.F. Dam, fullmektig Andrass Samuelsen, arkivar Anton Degn og kjøpmann Jacob Dahl.
Partidannelsen anses som en reaksjon mot de nasjonale strømningene på Færøyene på slutten av 1800-tallet. Spesielt var nasjonalbevegelsens krav som offisiell anerkjennelse av det færøyske språket noe Sambandsflokkurins stiftere fryktet ville få negative konsekvenser for Færøyenes stilling i det danske riket. Kort tid senere ble Sjálvstýrisflokkurin stiftet som en reaksjon på Sambandsflokkurin. Med dette startet partipolitikken på Færøyene, og det skulle ikke ta lang tid før de to partiene knivet om flertallet i Lagtinget. Fríðrikur Petersen ble valgt til Sambandsflokkurins første formann, og det første partiprogrammet ble skrevet like etter.
Fra begynnelsen var Sambandsflokkurin imot færøysk som offisielt språk på øyene, og arbeidet for at dansk fortsatt skulle være språk i blant annet skole, kirke og offentlig administrasjon. Grunnet dette tiltrakk partiet seg naturlig en del lærere, geistlige og embedsmenn, som hadde naturlig interesse av å forsvare danskens stilling. På den andre side tiltrakk Sjálvstýrisflokkurin seg mye av den kulturelle eliten. Språksaken fortsatte å være den viktigste politiske saken helt frem til færøysk ble offisielt språk i 1938. Siden dengang Sambandsflokkurin støttet færøysk som hovedspråk på øyene, men ønsket samtidig å fortsette praksisen med undervisning i dansk i folkeskolen.
Ved folkeavstemningen om selvstyre i 1946 fikk ja-siden et knapt flertall, noe som sendte sjokkbølger igjennom Sambandsflokkurin. Imidlertid ble ikke resultatet godkjent av den danske regjeringen, men øyene fikk utvidet selvstyre med Hjemmestyreloven av 1948. Formann i Sambandsflokkurin siden 1924, Andrass Samuelsen, stiftet deretter regjering og ble Færøyenes første statsminister (løgmaður). Samuelsen gikk samtidig av som partiformann og ble etterfulgt av Johan Poulsen. Samuelsens regjering ble likevel sittende til 1950, da partifellen Kristian Djurhuus tok over. Djurhuus måtte gå av i 1958, men ble igjen statsminister fra 1968 til 1970. 1970-årene ble dominert politisk av sosialdemokratiske Atli Dam, men i 1981 ble Sambandsflokkurins Pauli Ellefsen statsminister. Ellefsen hadde da ledet partiet siden 1974, og satt frem til 1990, da Edmund Joensen tok over. Joensen og Sambandsflokkurin fikk gode valgresultater i etterkant av den økonomiske krisen tidlig i 1990-årene (største parti ved lagtingsvalget 1994), og Joensen kunne derfor stifte regjering i 1994. Ved lagtingsvalget 1998 opplevde partiet derimot en tilbakegang på to mandater, ble redusert til fjerde største parti, og måtte forlate regjeringskontorene til fordel for selvstyrepartiene.
Selv om partiet ble størst i Lagtinget i 2002, under ledelse av Lisbeth L. Petersen, ble ikke partiet med i noe regjeringssamarbeid. Sambandsflokkurin gikk inn i regjering sammen med Fólkaflokkurin og Javnaðarflokkurin i 2004, med Jóannes Eidesgaard fra Javnaðarflokkurin som statsminister. Kaj Leo Johannesen ble formann i Sambandsflokkurin samme år, men gikk ikke inn i regjeringen. Samarbeidet mellom partiene brøt sammen i 2008. Senere samme år måtte Javnaðarflokkurin allikevel erstatte Miðflokkurin og Tjóðveldi med sine to tidligere samarbeidspartnere, og Kaj Leo Johannesen ble statsminister. Johannesen fortsatte som statsminister i en mindretallsregjering mellom Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin fra 2011, etter at Fólkaflokkurin brøt ut som følge av uoverensbestemmelser om den økonomiske politikken.
Periode | Navn | Landsdel/valgkrets | Kommentar |
---|---|---|---|
1906–1917 | Fríðrikur Petersen | Eysturoy | |
1917–1924 | Oliver Effersøe | Suðuroy | |
1924–1948 | Andrass Samuelsen | Eysturoy | Regjeringssjef (lagmann) 1948–1950 |
1948–1970 | Johan Poulsen | Eysturoy | |
1970–1974 | Trygve Samuelsen | Suðurstreymoy | |
1974–1990 | Pauli Ellefsen | Suðurstreymoy | Regjeringssjef 1981–1985 |
1990–2001 | Edmund Joensen | Norðurstreymoy | Regjeringssjef 1994–1998 |
2001–2004 | Lisbeth L. Petersen | Suðurstreymoy | |
2004–2015 | Kaj Leo Johannesen | Suðurstreymoy | Regjeringssjef 2008–2015 |
2015–d.d. | Bárður Nielsen | Norðurstreymoy | Regjeringssjef 2019–d.d. |
|
|