Storkors

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Storkors, et fascinerende tema som har fanget oppmerksomheten til mange i årevis. Storkors er et komplekst tema som dekker et bredt spekter av aspekter og kan sees fra flere perspektiver. I lang tid har Storkors vært gjenstand for debatt og diskusjon, generert motstridende meninger og vekket interessen til både eksperter og fans. Opp gjennom historien har Storkors spilt en grunnleggende rolle i samfunnet, og påvirket menneskers liv på ulike måter. Med denne artikkelen søker vi å belyse Storkors og gi et omfattende og oppdatert syn på dette spennende temaet.

St. Olavs Ordens storkors (stjerne)

Storkors er betegnelsen på den øverste og fornemste grad i ordener, særlig i slike som har fem trinn, men også i en del andre. Betegnelsen har sitt opphav i fransk ordensvesen, der øverste grad av Den militære Sankt Ludvigs orden (innstiftet 1693) bar denne betegnelsen og der øverste grad i Æreslegionen fra 1816 fikk samme navn. Æreslegionens fem trinn ble stående som modell for mange moderne fortjenstordener:

Som en ytterligere utmerkelse kan innehavere av storkors tildeles ordenens kjede. Betegnelsen er da storkors med kjede. Dette kan noen ganger regnes som en selvstendig grad, andre ganger regnes kjedet ikke som det.

I noen ordener benyttes betegnelsen storbånd, en henvisning til ordensbåndet innehavere bærer skrått over brystet, for å unngå den religiøst pregede betegnelsen kors. I oversettelser benyttes betegnelsen storkors likevel enkelte ganger også om øverste grad i ordener som benytter annen terminologi, da for å indikere likeverdighet med hensyn til rang.

Storkors benyttes som betegnelse for øverste grad i de to norske ordenene, St. Olavs orden og Den kongelige norske fortjenstorden.

Referanser

  1. ^ «Ordensklasser og -insignier» i Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 16f.

Kilder

  • «Ordensklasser og -insignier» i Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 16f