I denne artikkelen vil vi utforske i detalj temaet August von Mackensen, som har vært gjenstand for studier og interesse for ulike kunnskapsområder. August von Mackensen har fanget oppmerksomheten til forskere, fagfolk og allmennheten på grunn av dens relevans og innflytelse på sentrale aspekter av vårt moderne samfunn. Fra sin innvirkning på helse, miljø, politikk, økonomi, kultur, til sin rolle i historie og menneskelig utvikling, har August von Mackensen blitt et sentralt tema i debatt og refleksjon i dagens verden. Gjennom denne artikkelen vil vi undersøke de ulike perspektivene og dimensjonene til August von Mackensen, med sikte på å tilby en omfattende og velbegrunnet visjon om dette svært relevante emnet.
August von Mackensen | |||
---|---|---|---|
Født | 6. des. 1849 Leipnitz | ||
Død | 8. nov. 1945 (95 år) Habighorst | ||
Beskjeftigelse | Offiser, militær leder | ||
Barn | Eberhard von Mackensen Hans Georg von Mackensen | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Q124832022 | ||
Medlem av | Corps Agronomia Hallensis zu Göttingen | ||
Utmerkelser | Jernkorsets storkors Pour le Mérite Den sorte ørns orden | ||
Troskap | Det tyske keiserrike | ||
Våpenart | Den tyske keiserlige hær | ||
Tjenestetid | 1869–1919 | ||
Militær grad | General, adjutant | ||
Enhet | Den keiserlige hær | ||
Deltok i | Den fransk-prøyssiske krig Første verdenskrig | ||
IMDb | IMDb | ||
Anton Ludwig Friedrich August von Mackensen (født som August Mackensen 6. desember 1849 i Provinsen Sachsen, død 8. november 1945 i Niedersachsen), var en tysk offiser og generalfeltmarskalk. Han var faren til Eberhard von Mackensen og Hans Georg von Mackensen. Han hadde et anstreng forhold til Hitler og det tredje rike og kritiserte de grusomhetene som den tyske hær utførte under felttoget i Polen
Mackensen fikk sin skolegang i hjembyen, Torgau og Halle og studerte så agronomi ved universitetet i Halle.
Han tjenestegjorde under den fransk-prøyssiske krig og første verdenskrig, og er blitt regnet som en av Det tyske keiserrikets mest betydelige militære ledere.[trenger referanse]
Under den fransk-prøyssiske krig tjenestegjorde han som løytnant og ble dekorert med Jernkorset. I 1890-årene tjenestegjorde han blant annet i generalstaben sammen med Alfred Graf von Schlieffen. Da Schlieffen ble pensjonert i 1906, var Mackensen på tale som etterfølger, men denne jobben gikk til Helmuth Johannes Ludwig von Moltke.
Han ble adlet 27. januar 1899 og tildelt adelspredikatet von som en del av navnet.
Etter å ha deltatt ved slaget ved Tannenberg i august 1914, ledet han den niende armé i Polen og inntok Łódź i desember. For sin innsats ved Łódź og Warszawa ble han tildelt Pour le Mérite, den høyeste prøyssiske militære utmerkelsen.
I mai 1915 var han sjef for 11. armé og sto i spissen for den vellykkede offensiven ved Gorlice og Tarnow i Galicia. Han ble da utnevnt til generalfeltmarskalk og tildelt Den sorte ørns orden, den høyeste ridderorden i Preussen. Mackensen viste gjennom sommeren sin dyktighet i å bryte gjennom en motstanders forsvarslinjer.
I oktober 1915 overtok han kommandoen over Sentralmaktenes styrker i Serbia og besatte landet. Senere ledet han kampene i Romania og ble tildelt Jernkorsets storkors, som den ene av fem mottakere av denne under første verdenskrig. Resten av første verdenskrig tjenestegjorde han som militærguvernør i Romania. Etter freden i București i mai 1918 fortsatte han til krigens slutt som militærguvernør, men ble internert da han etter våpenstillstanden 11. november 1918 skulle bringe hjem styrkene, av den ungarske regjering. Han ble holdt tilbake til i november 1919.
Etter den første verdenskrig gikk han av med pensjon. Selv om han var en innbitt monarkist, avstod han først fra politisk virksomhet. Han endret mening i 1924 og engasjerte seg blant annet i Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten og ble et forbilde for konservative monarkister.[trenger referanse]
Han støttet Paul von Hindenburg mot Adolf Hitler, men etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble han en passiv støttespiller. Han protesterte imidlertid mot drapene på blant andre Ferdinand von Bredow og Kurt von Schleicher under de lange knivers natt og de grusomhetene som ble gjennomført under felttoget i Polen.[trenger referanse] Hitler og Joseph Goebbels begynte å få en berettiget tvil til hans lojalitet, men Mackensens høye profil gjorde det vanskelig å kvitte seg med ham.[trenger referanse]