Denne artikkelen vil ta for seg temaet Baldassare Castiglione, et konsept som har fått relevans de siste årene på grunn av dets innvirkning på ulike aspekter av dagliglivet. Siden fremveksten har Baldassare Castiglione fanget oppmerksomheten til eksperter og allmennheten, og generert debatter, forskning og ulike tolkninger. Over tid har Baldassare Castiglione blitt et tema av interesse både i akademia og i daglig samtale, og dens innflytelse har spredt seg til flere områder, og blitt et grunnleggende referansepunkt for å forstå aktuelle fenomener. I denne gjennomgangen vil ulike perspektiver på Baldassare Castiglione bli utforsket, for å gi en bred og berikende visjon om dens relevans og innvirkning på dagens samfunn.
Baldassare Castiglione | |||
---|---|---|---|
Født | 6. des. 1478 Marcaria Casatico | ||
Død | 8. feb. 1529 (50 år) Toledo | ||
Beskjeftigelse | Diplomat, lyriker, skribent, kunsthistoriker | ||
Ektefelle | Ippolita Torelli | ||
Far | Cristoforo Castiglione | ||
Mor | Luigia Gonzaga | ||
Barn | Camillo Castiglione | ||
Nasjonalitet | Hertugdømmet Milano | ||
Gravlagt | Beata Vergine delle Grazie (Grazie, Curtatone) | ||
Våpenskjold | |||
Baldassare Castiglione (født 6. desember 1478 i Casatico ved Mantova, død 7. februar 1529 i Toledo i Spania), greve av Casatico, var en lombardisk italiensk hoffmann, soldat, diplomat og forfatter.
Castiglione var av gammel lombardisk adelig byrd.[trenger referanse] Moren var i slekt med markgreven Ludovico II Gonzaga.
Ved seksten års alder ble han innskrevet ved universitetet i Milano og bedrev humanistiske studier, men ble tvunget til å avslutte dem fa faren døde fem år senere. Baldassere ble dermed slekten Castigliones hovedmann, noe som blant annet innebar att han skulle representere dem ved hoffet.[trenger referanse] Alt i alt fikk han slik en omfattende utdanning under humanister ved universitetet som Giorgio Merula og Demetrius Chalcondyles, og ved Ludovico Sforzas hoff i Milano.[trenger referanse]
Senere kom han i tjeneste hos betydelige herskere som Francesco Gonzaga og Guidobaldo da Montefeltro, hertug av Urbino. Hoffet i Urbino var et politisk og kulturelt kraftsentrum, der mange store kunstnere og intellektuelle befant seg, som Pietro Bembo, Giuliano de' Medici og Bernardo Dovizi.[trenger referanse] En av hans nærmeste venner ble maleren Raffaello Sanzio, som 1514-1515 utførte et berømt portrett av ham, som senere har havnet i Louvre. Castiglione og Rafael forfattet sammen et skrift om den romerske antikken.
Ved hoffet i Urbino begynte Castiglione å forfatte og selv oppføre skuespill, og dikte i forskjellige sjangre. Hans kjærlighetsbrev til sin tilkommende hustru Ippolita Torelli har likeså en skjønnlitterær verdi.[trenger referanse] De giftet seg i 1516, men hun døde fire år deretter.
I 1513 ble han utnevnt til Urbinos sendemann til det pavelige hoffet i Roma. I 1521 ble Castiglione vervet av paven og Kirkestaten som diplomat. Leo X gav ham tonsuran, hvorved han pågynte sin ekklesiale karriere. I 1525 ble han så sendt til Spania som pavens nuntius, og døde der fire år senere.
Som forfatter er han mest kjent for sin bok om den fullkomne hoffmann, Il libro del cortegiano, som sammen med Ludovico Ariostos Orlando furioso og Niccolò Machiavellis Fyrsten regnes som et av de mest betydelige verkene fra den italienske renessansen.[trenger referanse]