I dagens verden har Douglas DC-7 fått enestående relevans. Enten på et personlig, faglig eller sosialt plan, har Douglas DC-7 blitt et tema for konstant interesse og debatt. Påvirkningen varierer fra måten vi forholder oss til andre til måten vi utfører våre daglige aktiviteter. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden betydningen av Douglas DC-7 og hvordan dens innflytelse har ført til betydelige endringer i ulike aspekter av livene våre. Fra sin opprinnelse til sin fremtidige projeksjon vil Douglas DC-7 fortsette å være et emne for studier og refleksjon som fortjener vår fulle oppmerksomhet.
Douglas DC-7 | |||
---|---|---|---|
Informasjon | |||
Rolle | Passasjerfly | ||
Produsent | Douglas | ||
Produsert | 1953–1958 | ||
Passasjerer | 99–105 | ||
Mannskap | 3–4 | ||
Utviklet fra | Douglas DC-6 | ||
Spesifikasjoner | |||
Lengde | 37 m | ||
Høyde | 10,5 m | ||
Vingespenn | 42 m | ||
Vingeareal | 152 m² | ||
Egenvekt | 33 050 kg | ||
Vekt (lastet) | 65 000 kg | ||
Motorer | 4 × Wright R-3350 radialmotor (10 140 kW) | ||
Topphastighet | 650 km/t | ||
Marsjfart | 570 km/t | ||
7 620 m | |||
Rekkevidde | 9 016 km | ||
Klatrefart | 318 m/min |
Douglas DC-7 er et firemotors propelldrevet passasjerfly produsert av Douglas Aircraft Company fra 1953 til 1958. Flyet var det siste store propellflyet fra Douglas og kom bare få år før jetflyene Boeing 707 og Douglas DC-8 ble introdusert. 338 fly ble produsert, og rundt 40 er fortsatt i aktiv tjeneste.
Pan American World Airways bestilte DC-7 i 1945, som en sivil versjon av det militære transportflyet C-74 Globemaster. Flyselskapet kansellerte ordren like etter. American Airlines gjenopplivet prosjektet da de sendte en forespørsel om et fly med større rekkevidde enn Douglas DC-6 for sine transkontinentale ruter. På den tiden var Lockheed Constellation det eneste flyet som kunne fly uten stop fra tvers over USA fra kyst til kyst i begge retninger. Douglas var motvillig til å bygge flytypen inntil styreformannen i American Airlines, Cyrus Rowlett Smith, la inn en ordre på 25 fly, med en totalpris på $40 millioner, noe som også dekket Douglas' utviklingskostnader.
Prototypen fløy i mai 1953, og American Airlines fikk sin første DC-7 i november. Flyselskapet satte den inn i tjeneste kyst til kyst i USA, noe som tok 8 timer og gjorde at konkurrenten TWA ble tvunget til å tilby samme tjeneste med sine Super Constellations. Dog var DC-7 preget av ustabile motorer og flere transkontinentale flyvninger ble omdirigert på grunn av motorfeil i luften.
De tidlige DC-7-flyene ble bare solgt til amerikanske flyselskaper. Europeiske selskaper kunne ikke ta fordel av den økte rekkevidden i de tidlige DC-7-modellene. Derfor utviklet Douglas en variant med utvidet rekkevidde; DC-7C «Seven Seas» i 1956. Pan Am brukte DC-7C på sine første direkte flyvninger New York-London, og tvang dermed BOAC til å gå til innkjøp av flyet i stedet for å vente på leveringene av Bristol Britannia. Flytypen ble også brukt av SAS på de første flyvningene over Nordpolen til destinasjoner i Nord-Amerika og Asia. SAS ønsket en maskin som kunne fly København-Los Angeles uten mellomlanding, men det viste seg umulig i praksis.
Likevel ble salget av flytypen dårlig på grunn av at Boeing 707 og Douglas DC-8 ble lansert i oktober 1955. I 1959 startet Douglas med å konvertere DC-7A og DC-7C til DC-7F fraktfly, som utvidet flytypens levetid betraktelig. Mange DC-7 ble brukt som brannfly.
I dag er flere DC-7 basert i det vestlige USA, og brukt som brannslukkningsfly. Noen få andre er brukt som fraktfly. På grunn av dets motorproblemer hadde ikke DC-7 den samme lange levetiden som DC-6, som fortsatt er i omfattende bruk i forskjellige selskaper. Det amerikanske luftforsvaret så heller ikke noe potensial i flyet, men det ble likevel kjøpt inn som transportfly av noen få utenlandske luftforsvar.
SAS hadde i årene 1956 til 1967 tilsammen 16 stk DC-7 (14 stk DC-7 og to stk DC-7C fraktfly)
Av disse var fem registrert i Norges luftfartøyregister.