Jean Chardin
I dagens verden har Jean Chardin blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av enkeltpersoner og samfunn. Siden fremveksten har Jean Chardin fanget oppmerksomheten til både eksperter og fans, og skapt debatt fra opprinnelsen til dens innvirkning på det moderne samfunnet. Jean Chardin har blitt studert og analysert fra ulike perspektiver, noe som har gitt opphav til en enorm mengde informasjon og meninger om saken. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den spennende verdenen til Jean Chardin, utforske dens betydninger, implikasjoner og mulige fremtidige utviklinger.
| Jean Chardin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. nov. 1643 Paris | ||
| Død | 26. jan. 1713 (69 år) Chiswick | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, historiker | ||
| Ektefelle | Esther de Lardiniere Peigné (1681–) | ||
| Far | Daniel Chardin | ||
| Mor | Jeanne Guiselin | ||
| Barn | Julia Chardin Jeanne Emilie Chardin Marie Charlot Chardin Sir John Chardin, 1st and last Bt. | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Chiswick | ||
| Medlem av | Royal Society | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Knighthood (1681) | ||
Jean Chardin (født 26. november 1643 i Paris, død 26. januar 1713 Turnham Green i Middlesex) var en fransk juveler, handels- og oppdagelsesreisende, og engelsk ambassadør.
Liv og virke
Bakgrunn
Hans foreldre var hugenotter (protestanter): Jean Chardin, juveler på Place Dauphine i Paris og medeier i Det franske ostindiske kompani, og hans hustru Jenny Ghiselin.
Reiser, karriere
Etter å ha lært seg juvelerfaget og innhentet grundige kunnskaper ble han som 21-åring sendt av sin far i 1664 til Østen for å kjøpe diamanter. Han dro sammen med M. Raisin, en kjøpmann fra Lyon, via Konstantinopel, Svartehavet (og Kaffa på Krim) og Kolchis og Armenia til Persia.
I Isfahan ble han tatt godt i mot av shah Abbas II, som viste ham stor gunst. Han gav ham i oppdrag å lage et smykkestykke. Etter at sjah Abbas II døde i 1666, ble Chardin øyenvitne til kroningen av hans sønn shah Safi II, som senere utnevnte ham til hoffjuveler og edelsteinsforhandler. Under sitt opphold i Persia kunne Chardin to ganger reise til ruinene av Persepolis, og foretok også en reise til Surat i India.
I 1670 kom han tilbake til Frankrike, men en stor samling av stor geografisk og oldtidsinteresse. Han offentliggjorde i 1671 en beretning om kroningsfestlighetene han hadde opplevet i Persia. I Paris så han seg imidlertid stadig mer presset av forfølgelser, ettersom han var hugenott.[trenger referanse] Dette foranlediget ham til å legge ut på en ny Asia-reise.
Han reiste under store viderverdigheter gjennom Kaukasus tilbake til Persia. Underveis ble han ranet av mingrelianere for alt han hadde, med unntak av to små knytter som inneholdt verdier verdt 6000 pund. Han ankom Isfahan i 1673. Der ble han i fire år. Han var med på hoffet i all dets virke, og foretok mange reiser rundt om i riket. Slik kom han seg på kryss og tvers fra Kaspihavet til Persiagulfen og til elven Indus. Han fikk også besøkt en rekke indiske byer. Han la seg opp en betydelig formue.
Han var i Østen til 1677, da han via Kapp det gode håp, igjen med store samlinger, returnerte til sitt hjemland. Dette måtte han imidlertid igjen forlate på grunn av forfølgelsene mot protestantene. Han dro til London med sin hustru Esther de Lardinière Peigne, datter av en rådsherre i Rouen. I 1683 ble han sendt av kong Karl II av England til Nederlandene som engelsk minister og representant for Det britiske ostindiske kompani.
Han nedskrev Journal du voyage du chevalier Chardin en Perse et aux Indes orientales par la mer Noire et par la Colchide, som utkom i London og Amsterdam 1686-1711, med illustrasjoner etter tegninger av en særskilt medført tegner, Guillaume-Joseph Grelot. Dette ofte gjenopptrykte verk gav sin forfatter berømmelse og var lenge et standardverk for kunnskapen om Persia og andre orientalske velder.[trenger referanse]
Chardin ble på forslag av Christopher Wren i 1682 valgt til medlem (Fellow) i Royal Society, men han ble ekskludert fra selskapet igjen den 22. juli 1685, fordi han ikke hadde betalt sitt bidrag.[trenger referanse]
Han døde 26. januar 1713 i Turnham Green i Middlesex, nær London. Han ble begravet ved Chiswick Church i Middlesex. Et gravmonument til Chardin finnes i Westminster Abbey, med inskripsjonen Sir John Chardin — nomen sibi fecit eundo («Han gjorde seg et navn ved å reise»).
Referanser
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Chardin, besøkt 9. oktober 2017
- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00125422, oppført som John Chardin
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID chardinj
- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 47341, besøkt 9. oktober 2017
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 11896128n, besøkt 30. juni 2022
- ^ The Peerage person ID p21836.htm#i218354, besøkt 7. august 2020
- ^ a b Genealogics
- ^ a b c d The Peerage
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 434518, rkd.nl, besøkt 7. juni 2020
- ^ Jean Chardin i Encyclopædia Britannica Online
Litteratur
- Dirk Van der Cruysse: Chardin le Persan, Fayard, Paris, 1998.
- Danielle Digne: Le Joaillier d'Ispahan, Le Passage, Paris, 2011.
Eksterne lenker
- (en) Jean Chardin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons