I denne artikkelen skal vi analysere Kwame Nkrumah fra ulike perspektiver, med mål om å forstå dens betydning i dagens samfunn. Kwame Nkrumah har fanget oppmerksomheten til eksperter og forskere på grunn av sin relevans på ulike felt, fra økonomi til populærkultur. Gjennom årene har Kwame Nkrumah vært gjenstand for debatt og analyser av akademikere, aktivister og til og med politiske ledere. I denne forstand er det viktig å utforske de forskjellige fasettene til Kwame Nkrumah for å forstå dens innvirkning på miljøet vårt, så vel som implikasjonene det har for fremtiden.
Kwame Nkrumah | |||
---|---|---|---|
Født | 21. sep. 1909 Nkroful | ||
Død | 27. apr. 1972 (62 år) București | ||
Beskjeftigelse | Politiker, skribent, diplomat, foreleser | ||
Utdannet ved | Lincoln University London School of Economics University of Pennsylvania Graduate School of Education Achimota School Lincoln University (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: teologi) | ||
Barn | Gamal Nkrumah Samia Nkrumah Sekou Nkrumah | ||
Parti | Convention People's Party United Gold Coast Convention | ||
Nasjonalitet | Gullkysten Ghana | ||
Gravlagt | Kwame Nkrumah Mausoleum Accra Nkroful (1972) | ||
Medlem av | Phi Beta Sigma | ||
Utmerkelser | Lenins fredspris Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1963) Ordenen O.R. Tambos følgesvenner (2004) Kjede av Den hvite løves orden (1961) Storkors av Ordenen Polonia Restituta (1965) | ||
Ghanas 1. president | |||
1. juli 1960–24. februar 1966 | |||
Etterfølger | Joseph Arthur Ankrah | ||
Kwame Nkrumah (født 21. september 1909 i Nkroful på Gullkysten, død 27. april 1972 i București i Romania) var en ghanesisk politiker som regnes som grunnlegger av panafrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedrich Engels.
Han het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma.[trenger referanse] Etter å ha gått på Achimota School i Accra, og deretter på det romersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på en katolsk skole i Axim. Senere reiste han til USA, og studerte ved Lincoln University i Pennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved dette universitetet.
I 1945 flyttet han til London for å studere ved London School of Economics and Political Science. Men etter å ha truffet George Padmore, ble han involvert i organiseringen av den femte panafrikanske kongress i Manchester.[trenger referanse] Han ble engasjert i arbeidet for avkolonisering av Afrika, og ble viseformann i den vestafrikanske studentunionen i England.
Nkrumah vendte hjem til Gullkysten i 1947, og gikk inn i United Gold Coast Convention (UGCC), som ble ledet av Joseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, Convention People's Party (CPP), med mottoet selvstyre nå. Han forlot UGCC i 1949, og i desember det året satte han i gang masseaksjoner – boikott, streik og sivil ulydighet – mot de britiske styresmaktene.[trenger referanse] Han ble arrestert av britene i januar 1950.
Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant ett av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren.[trenger referanse]
Den 6. mars 1957 ble Ghana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt til statsminister. Landet var først et monarki som delte statsoverhode med Storbritannia, men ble i 1960 republikk. En økonomisk nedgangstid fulgte, og det oppsto mye uro.[trenger referanse] Nkrumah overlevde et attentat. I 1964 valgte han å erklære Ghana som ettpartistat, med seg selv som president for livstid.[trenger referanse] Under et besøk i Beijing og Hanoi i 1966 ble han avsatt sammen med sin regjering etter et militærkupp.[trenger referanse]
Nkrumah kunne ikke vende tilbake til Ghana, og levde derfor i eksil i Guinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han til Romania for å få medisinsk behandling, og døde der.
Han skrev flere bøker, blant annet Hvorfor Afrika må forenes (1963), Den afrikanske personlighet (1963), Håndbok for revolusjonær krigføring (1968) og Klassekamp i Afrika (1970).
Nkrumah ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
Forgjenger: - |
President i Ghana |
Etterfølger: Joseph Arthur Ankrah |