Loven om tilbakevending
I denne artikkelen vil vi utforske Loven om tilbakevending for å fordype oss i dens betydning, innvirkning og relevans i den nåværende konteksten. Loven om tilbakevending er et tema som har vakt stor interesse gjennom historien, og har skapt debatter, forskning og refleksjoner på ulike områder. Gjennom disse sidene vil vi analysere de ulike perspektivene på Loven om tilbakevending, samt implikasjonene det har på dagens samfunn. Fra opprinnelsen til dens mulige fremtidige utvikling, søker denne artikkelen å tilby en omfattende visjon av Loven om tilbakevending, med sikte på å berike kunnskap og oppmuntre til kritisk refleksjon rundt dette emnet.
Loven om tilbakevending (hebraisk: חוק השבות, ḥok ha-shvūt; engelsk: Law of Return) er en israelsk lov, opprinnelig fra 1950, da minnene etter andre verdenskrig og holocaust fortsatt var friske, som gir alle som er jøder, av jødisk avstamning, og deres ektefeller retten til å immigrere til Israel og få statsborgerskap.
Loven
Den 5. juli 1950 vedtok Knesset, Israels parlament, punkt 5710-1950 Loven om tilbakevendig. Etterfølgende lovgivning om innvandringssaker kom med nasjonalitetsloven av 1952. Disse to lovgivningen kombinerer religion, historie, nasjonalisme og demokrati, på en unik måte for Israel. Tilsammen gir lovgivningen spesielle rettigheter til jøder med det mål å forenkle innvandring til jødenes nedarvede hjemland.
Loven om tilbakevendig erklærer at Israel ikke bare utgjør et hjem for innbyggere i staten, men også til alle medlemmer av det jødiske folk overalt – om de så lever i fattigdom og frykt for forfølgelse eller i velstand og trygghet.
Loven gir rett til tilbakevending til de født jøder (ved å ha en jødisk mor eller bestemor), de av jødisk ætt (ved å ha en jødisk far eller bestefar) og de som konverterer til jødedommen (ortodoks, reform, eller konservative trosretninger – ikke sekulære – selv om reforme og konservative konverteringer må finne sted utenfor staten, i likhet med sivile ekteskap)
Mening
Tilbakevendingsloven ga rettslig grunnlag for en av sionistbevegelsens målsetninger – å skaffe en løsning til det jødiske folks problem ved gjenopprettingen av et hjem for det jødiske folk i Eretz Yisrael, Israels land. I tilbakevendingsloven setter Staten Israel sionistbevegelsens «bekjennelse» i praksis, som lovet i Israels selvstendighetserklæring og anerkjent av Folkeforbundet i 1922, når det ble pålagt Storbritannia å etablere et jødisk nasjonalhjem, og av FN i FNs delingsplan for Palestina av 1947, som lå til grunne for etableringen av Israel som en uavhengig jødisk stat.
En religiøs og kulturell visjon
Jødisk innvandring til Eretz Israel (Israels land) ble ikke bare sett på som en oppfyllelse av en religiøs kulturell visjon, men ble skildret som det eneste levedyktige valget for jøder som søkte tilflukt fra antisemittisk forfølgelse. Mens andre stater hadde nektet masseinnvandring av jødiske flyktninger arbeidet sionisttilhengerne i Palestina med en påtakelig politisk virkelighet ut fra lengselen etter et jødisk hjemland, og fremsatte det som et presserende middel for en fortsatt overlevelse.
Lignende lover i andre land
Det er enkelte andre land som også har lover som gir personer av bestemt avstamning rett til statsborgerskap. Tyskland har hatt en slik lov, som gir tyskkulturelle en slik rett, siden 1909. Også Irland, Hellas og Storbritannia har lignende lover.
Referanser
- ^ «Law of Return 5710-1950» (engelsk). mfa.gov.
