Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk
I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til var1. Dette emnet har fanget oppmerksomheten til både eksperter og entusiaster, takket være dets relevans i forskjellige områder av dagliglivet. Fra sin innvirkning på helse, teknologi, økonomi, kunst, kultur og mye mer, har var1 vist seg å være et ekstremt allsidig og stadig utviklende tema. På denne måten vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til var1, med det formål å gi en omfattende og detaljert oversikt over dens nåværende og fremtidige betydning.
| Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1484 | ||
| Død | 24. aug. 1545 Guildford Castle | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Maria Tudor, dronning av Frankrike (1515–) Catherine Willoughby (1534–) Anne Browne (1507–) Lady Margaret Neville (1508–) | ||
| Far | William Brandon | ||
| Mor | Elizabeth Bruin | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | St. George's Chapel | ||
| Utmerkelser | Hosebåndsordenen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk (født 1484, død 24. august 1545) var en engelsk adelsmann i Tudortiden. Han var gift med Maria Tudor, Henrik VIIIs yngre søster.
Bakgrunn
Hans foreldre var William Brandon og Elizabeth Bruyn. Faren var Henrik VIIs fanebærer, og ble drept av Rikard III personlig i slaget ved Bosworth Field. Charles ble oppdratt ved Henrik VIIs hoff, og beskrives av William Dugdale som «en person av god holdning, rik på mot og med konform disposisjon mot Henrik VIII, hos hvem han ble en favoritt».[trenger referanse]
Politisk karriere
Brandon fikk flere embeter i den kongelige husholdning. I 1513 ble han Master of the Horse, og fikk flere verdifulle eiendommer. 15. mai samme år ble han utnevnt til vicomte Lisle etter at han inngikk en ekteskapskontrakt med Elizabeth Grey. Hun var suo jure vicomtesse Lisle. Da Grey var gammel nok til å gifte seg nektet hun å inngå ekteskap med Brandon.
Under beleiringene av Thérouanne og Tournai i felttoget i Frankrike i 1513 utmerket han seg. En av agentene til Margaret av Savoia skrev under beleiringen av Thérouanne at lord Lisle var en «andre konge», og rådet henne til å skrive et vennlig brev til ham.[trenger referanse] På denne tiden forsøkte Henrik VIII i hemmelighet å få i stand et ekteskap mellom Brandon og Margaret. Han utnevnte Brandon til hertug av Suffolk. Kongen var svært nøye med å avvise enhver befatning med slike ekteskapsplaner over for Margarets far, Maximilian I av det tysk-romerske rike.
Suffolk tok del i dystingen i forbindelse med Maria Tudors bryllup med Ludvig XII av Frankrike. Han ble akkreditert for å diskutere forskjellige saker med Ludvig, og ved Ludvigs død ble han sendt som kongens representant for å gratulere etterfølgeren Frans I.
Det er mulig at det var varme følelser mellom Maria Tudor og Suffolk allerede før hun giftet seg.[trenger referanse] Frans foreslo at de to skulle gifte seg; Maria var en ung enke og Frans hadde selv ønsket å gifte seg med henne, muligens fordi han ventet og håpte at hans hustru Claude skulle dø.[trenger referanse] Maria avviste ham ved å gjøre ham til sin betrodde.[trenger referanse]
Både Frans og Henrik ønsket ekteskapet mellom Suffolk og Maria, men Suffolk hadde mange politiske fiender, og Maria ønsket ikke å igjen bli brukt i et politisk spill.[trenger referanse] Det Henrik ønsket var å få tilbake det som hadde blitt betalt i medgift for Maria da hun giftet seg med Ludvig.[trenger referanse] Paret avgjorde tilslutt det hele seg ved å gifte seg uten innblanding fra andre. Dette fortalte Suffolk til Thomas Wolsey, som var en venn av begge, den 5. mars 1515.
Henrik VIII ble rasende over å ha blitt forbigått, og Wolsey måtte trå til for å redde Suffolk.[trenger referanse] Paret fikk en avtale om å betale kongen 24 000 pund i årlige avdrag på 1000, samt at kongen skulle få hele medgiften på 200 000 pund, sølvtøy og smykker. Deretter kunne de gifte seg offentlig i Greenwich den 13. mai.
Dette var hertugens tredje ekteskap. Hans første var med Margaret Neville, enke etter John Mortimer, og det andre med Anne Browne som han hadde vært forlovet med før han giftet seg med Margaret. Ekteskapet med Margaret hadde blitt annullert på grunn av slektskap. Hans ekteskap med Maria ble sikret gjennom en bulle fra Klemens VII utstedt i 1528; bullen bekreftet også at døtrene til Anne Browne var ektefødt.
Etter å ha giftet seg med Maria bodde Suffolk i noen år tilbaketrukket. Han var med ved Field of the Cloth of Gold i 1520. I 1523 ble han sendt til Calais for å ha kommandoen over de engelske troppene der. Han invaderte Frankrike sammen med grev de Buren, som ledet de flamske troppene. Etter å ha herjet i det nordlige Frankrike oppløste han styrkene da vinteren kom.
Mens Maria var motstander av oppløsningen av ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragón støtte Suffolk kongen fullt ut.[trenger referanse] Han vegret seg heller ikke mot å angripe Wolsey da kardinalens fall var nært forestående, selv om han hadde en betydelig takknemlighetsgjeld til ham.[trenger referanse] Kardinalen minte ham om hans utakknemlighet: «Hvis jeg, enkle kardinal, ikke hadde vært til, ville du på det nåværende tidspunkt ikke hatt noe hode på skuldrene hvor du har en tunge å tale slik mot oss med».[trenger referanse]
Etter Marias død den 24. juni 1533 giftet han seg, i 1534, med Cathrine, suo jure baronesse Willoughby de Eresby, en femten år gammel pike han var verge for.
Etter Wolseys fall økte Suffolks innflytelse raskt.[trenger referanse] Han ble sendt sammen med Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk for å hente riksseglet fra Wolsey, og de samme to overbrakte nyheten om Anne Boleyns ekteskap med kongen til Parlamentet. Suffolk ble High Steward i dronningens hushold. Han ble også utnevnt som en av kommissærene som skulle oppløse Katarina av Aragóns hushold, en oppgave han syntes var smakløs.
Suffolk støttet Henriks kirkepolitikk, og fikk betydelige eiendommer etter oppløsningen av klostrene.[trenger referanse] I 1544 ble han igjen sendt for å kommandere engelske tropper under en invasjon av Frankrike.
Han døde i Guildford den 24. august 1545.
Ekteskap og barn
Brandon var først forlovet med Elizabeth Grey, 5. baronesse Lisle (1505–1519). Kontrakten ble annullert før bryllupet, og paret fikk ingen barn.
Første ekteskap
Før februar 1506 giftet han seg med Margaret Mortimer, født Neville. Ekteskapet ble annullert i 1506, og paret fikk ingen barn.
Andre ekteskap
Omkring 1508 giftet han seg med Anne Browne (død 1511), datter av Anthony Browne.
Barn:
Tredje ekteskap
I mai 1515 giftet han seg med Maria Tudor, enkedronning av Frankrike (18. mars 1498–25. juni 1533)
Barn:
- Henry Brandon, 1. jarl av Lincoln (11. mars 1516–8. mars 1534)
- Frances Brandon (16. juli 1517–20. november 1559)
- Eleanor Brandon (1519–27. september 1547)
Fjerde ekteskap
Den 7. september 1534 giftet han seg med Katherine Willoughby (ca. 1519–1580).
Barn:
- Henry Brandon, 2. hertug av Suffolk (18. september 1535–1551)
- Charles Brandon, 3. hertug av Suffolk (1537–1551)
Referanser
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 120977079, besøkt 14. august 2015
- ^ Genealogics, «Charles Brandon», genealogics.org person ID I00003590
- ^ British Museum person-institution thesaurus, «Charles Brandon, 1st Duke of Suffolk», British Museum-ID 165043
- ^ minnetavle, «Charles Brandon», Open Plaques-identifikator (emne) 5255
- ^ www.britannica.com
- ^ a b c d e Kindred Britain
- ^ a b c d The Peerage person ID p102.htm#i1013, besøkt 7. august 2020
- ^ a b The Peerage