Francesca Caccini

I våre dager har Francesca Caccini blitt et tema med stor relevans i dagens samfunn. Fra sin innvirkning på hverdagen til sin innflytelse på den globale økonomien, har Francesca Caccini fått en fremtredende plass i aktuelle samtaler og debatter. Når vi går dypere inn i Francesca Caccini-verdenen, er det avgjørende å forstå dens betydning og implikasjonene den har. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden de forskjellige fasettene til Francesca Caccini og hvordan dens tilstedeværelse fortsetter å forme vår stadig utviklende verden.

Francesca Caccini
Født18. sep. 1587Rediger på Wikidata
Firenze
Død1640Rediger på Wikidata
Firenze
BeskjeftigelseKomponist, lyriker, lutenist, skribent, operasanger, musikklærer, skuespiller Rediger på Wikidata
Embete
FarGiulio Caccini
MorLucia Caccini
SøskenSettimia Caccini
NasjonalitetStorhertugdømmet Toscana

Maleriet «Luttspilleren» kan forestille Francesca Caccini (maleri av Orazio Gentileschi)

Francesca Caccini («La Cecchina»; født 18. september 1587, død antagelig etter 1641) var en italiensk komponist, sanger, luttenist og musikklærer fra tidligbarokken.

Caccini var en av de mest innflytelsesrike kvinnelige komponistene i Europa mellom 1100-tallets (Hildegard von Bingen) og 1800-tallets komponister. Det antas at Caccinis sceneverk La liberazione di Ruggiero er den første italienske opera som ble oppført utenfor Italia.

Liv og virke

Bakgrunn

Francesca Caccini ble født i Firenze, en av tidens viktigste kultursentra. Faren, komponisten og hoffmannen Giulio Caccini, ga datteren en solid utdannelse.

Sangerinne

Hun opptrådte første gang som sanger i Jacopo Peris opera Euridice (ble oppført med enkelte partier hentet fra farens opera med samme navn) i Firenze år 1600.

På oppfordring av dronning Maria de' Medici gjorde familien Caccini en konsertreise til Henrik IV av Frankrikes hoff i Paris. Det femstemmige familieensemblet besto av foreldrene Giulio og Margherita, og søsknene Francesca, Settima og Pompeo. Underveis opptrådte de i Modena, Milano, Torino og Lyon. Den franske kongen ble så begeistret for Franscesca Caccinis sang at han tilbød henne en stilling ved hoffet, men storhertug Ferdinando de' Medici beordret familien tilbake til Firenze, der hun hadde en post ved hoffet fram til 1627.

I 1607 giftet hun seg med hoffmusikeren Giovanni Battista Signorini som hun fikk datteren Margherita med, født i 1622.

Ryet hennes økte og i 1614 var hun blitt hoffets best betalte musiker. I løpet av denne tiden utviklet hun også sine ferdigheter som komponist, og en skrev en god del musikk for Medici-hoffet, og etterhvert begynte hun også å skrive i den nye musikkformen opera.

Verk

Francesca skrev seksten operaer, av disse er bare La liberazione di Ruggiero bevart. Samlingen Il primo libro delle musiche (1618) med 36 stykker for solosang og sopran/bass-duetter med generalbass-akkompagnement er også bevart.

Litteratur

  • Liliana Pannella: «Francesca Caccini», treccani.it. Fra Dizionario Biografico degli Italiani - Volume 16 (1973). 
  • «Francesca Caccini», i Historical Anthology of Music by Women. James R. Briscoe, ed. Indiana University Press, Bloomington, Indiana, 1986. ISBN 0-253-21296-0
  • «Francesca Caccini», i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
  • Francesca Caccini, Musician to the Medici and her "Primo Libro". Carolyn Raney, diss., New York University, 1971.

Referanser

  1. ^ www.treccani.it, besøkt 27. juni 2018
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 83065
  4. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 4940, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124074987, besøkt 15. oktober 2015
  7. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rc5xgs, besøkt 9. oktober 2017
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  9. ^ Q27776597
  10. ^ Danielle Roster: Francesca Caccini (1587 − 1645?). I Annäherung IX - an sieben Komponistinnen. Red. Clara Mayer. Furore-Verlag, Kassel 1998, ISBN 3-927327-43-3, s. 7–20.

Eksterne lenker