I våre dager har Harald Sæverud blitt et tema av stor betydning i det moderne samfunnet. Dens relevans spenner fra personlige aspekter til globale problemer, som påvirker hverdagen til mennesker, selskaper og myndigheter. Interessen for Harald Sæverud har vært økende de siste årene, på grunn av dens innflytelse på ulike områder, som politikk, teknologi, kultur og miljø. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Harald Sæverud og diskutere dens innvirkning i dag, samt mulige løsninger og strategier for å møte utfordringene.
Harald Sæverud | |||
---|---|---|---|
Født | 17. apr. 1897 Nordnes | ||
Død | 27. mars 1992 (94 år) Bergen | ||
Beskjeftigelse | Komponist, akademisk musiker, pianist | ||
Utdannet ved | Bergen Katedralskole Griegakademiet | ||
Barn | Ketil Hvoslef Tormod Sæverud Sveinung Sæverud | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Slovenias akademi for vitenskap og kunst | ||
Utmerkelser | Norsk kulturråds ærespris (1979) Juryens hederspris i Spellemannprisen (1988) Kommandør av St. Olavs Orden Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden | ||
Sjangre/ former | Symfoni | ||
Instrument | Piano | ||
IMDB | IMDb | ||
Harald Sigurd Johan Sæverud (født 17. april 1897 på Nordnes i Bergen, død 27. mars 1992 i Bergen) var en norsk nyklassisk komponist, og var en av Norges mest betydelige komponister i sin tid.
Sæverud bodde mange år i Rådal i tidligere Fana kommune, hvor hans romslige eiendom, Siljustøl, i 1997 åpnet som museum.
Hans sønner Ketil Hvoslef og Tormod Sæverud er også komponister.
I 1915 begynte Sæverud ved musikkakademiet i Bergen hvor han studerte piano, supplert med musikkteori ved Borghild Holmsen, en anerkjent pianist og komponist med grad fra musikkonservatoriet i Leipzig. Etter fullført kursus i Bergen, studerte Sæverud videre i Berlin (1920–1921) og Paris (1925).
Han var styremedlem i Norsk Komponistforening og i Musikselskabet Harmoniens orkester. Han ble medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i 1952. Fra 1953 ble han tilkjent Statens kunstnerlønn.
Hans Slåtter og stev fra Siljustøl, der man finner klaverstykker som Rondo amoroso, Småsveingangar, Galdreslåtten og andre miniatyrer med typisk sæverudske titler, er mye spilt. Rondo amoroso finnes også for orkester. Det samme gjelder Kjempeviseslåtten, som ble skrevet under andre verdenskrig i vrede mot okkupasjonsmakten. Kjempeviseslåtten, hans mest kjente verk, er inspirert av skadene tyskerne påførte Lærdal under okkupasjonen. Hans musikk til Ibsens Peer Gynt var et bestillingsverk til Det norske teatrets oppsetning i 1948, der Hans Jacob Nilsen hadde regien og selv spilte hovedrollen. Nielsens ide var at Ibsens drama skulle framføres som et «antiromantisk» verk, og da mente han at Edvard Griegs musikk skapte feil assosiasjoner og engasjerte Sæverud til å skrive en ny. Med sine ni symfonier må Sæverud sies å være en av Skandinavias viktigste symfonikere i det 20. århundre.
Sæveruds musikk faller inn i to klare hovedkategorier; verker for piano og verker for orkester. Blant orkesterverkene finner vi ni symfonier, flere obo-, fiolin-, piano- og fagottkonserter, samt en del énsatsverker. Sæveruds musikk lar seg ikke uten videre kategorisere. Han blir ofte regnet som en atonalist, men mye av hans musikk er tydelig tonal, og han tok avstand fra atonal musikk. («Musikkens tannråte» som han etter hvert kalte atonal musikk.) Han oppviser også slektskap med folkemusikk. «Jeg lager mine folketoner selv», er en kjent uttalelse fra Sæverud. Noen karakteriserer ham som en komponist av «barbarisk» musikk, men flere av verkene hans spiller på lyriske og romantiske stemninger. Mye av Sæveruds musikk er skrevet med nyklassiske virkemidler som polytonalitet, og nymodalitet (modale skalaer, bruk av kirketonearter). Hans raffinerte bruk av dissonanser er kanskje det folk flest gjenkjenner som det «sæverudske», men dette finnes langt fra i all hans musikk.
Sæverud oppga ofte Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn som sine viktigste inspirasjonskilder.
Sæverud var fantasifull, også når han fant på titler til sine komposisjoner, som i blant kan være de rene minidikt – for eksempel Myrdunspele' på månestrålefele. Her kan man se for seg ei myr full av lysende myrull eller «myrdun» i måneskinn. Månestrålene kan vi forestille oss som strenger på ei fele (jf. "månestrålefele") som myrdunene nennsomt 'spiller' på. En fantasifull visjon kombinert med en audisjon som tilsammen er blitt et stykke sæverudsk klavermusikk.
Sæverud fortalte gjerne gode historier, og mange anekdoter er knyttet til hans liv og virke. Han yndet for eksempel å fortelle at han «var født på en kirkegård», noe som han mente hadde preget ham som kunstner. Huset der han ble født, skal ha ligget på et sted der det en gang hadde vært en kirkegård. Han hadde nok en viss sans for det man i dag ville kalle merkevarebygging.
I 1952 ble Sæverud utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1957 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1977 kommandør av samme orden. I 1979 mottok han Norsk kulturråds ærespris, i 1986 Lindemanprisen og han fikk tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1988.
Sæverud har også skrevet svært mange enkeltstykker uten opusnummer, og også mange bearbeidelser av egne verker.
Forrige mottaker: Olav Dalgard |
Norsk kulturråds ærespris (1979)
|
Neste mottaker: Sonja Hagemann |