I våre dager har Sideakkreditering blitt et tema med stor relevans i samfunnet vårt. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Sideakkreditering blitt stadig viktigere i livene våre. Enten på et personlig, faglig eller sosialt plan, har Sideakkreditering blitt en avgjørende faktor i våre beslutninger og i måten vi samhandler med verden rundt oss. I denne artikkelen vil vi utforske virkningen av Sideakkreditering på ulike aspekter av livene våre, så vel som implikasjonene det har for fremtiden.
Sideakkreditering betyr at en ambassadør er gitt fullmakt til å representere sin stat i to eller flere stater. Vanligvis gjelder sideakkrediteringen andre stater i regionen enn den staten der ambassadøren har sin bopel. Slik akkreditering er regulert artikkel 5 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961. Folkerettslig er det ingen forskjell på en sideakkreditert ambassadør og en ambassadør som bor i staten vedkommende er akkreditert til. Særlig mindre stater har foretrukket sideakkreditering av kostnadshensyn, men ordningen er også benyttet av større stater.
Under det første besøket i et sideakkreditert land avleverer ambassadøren sine akkreditiver til landets statsoverhode på samme måte som en ambassadør som er bosatt i landet.
Det finnes, også i den norske utenrikstjenesten, eksempler på at en ambassadør ivaretar sine oppgaver fra sin egen hovedstad og dermed ikke har bopel i noen av de land som han har ansvaret for. En slik norsk ambassadør betegnes som hjemmebasert ambassadør.