I denne artikkelen vil vi ta for oss Sajmište konsentrasjonsleir fra et omfattende og detaljert perspektiv, for å gi våre lesere en fullstendig og berikende visjon om dette emnet. På denne måten vil vi utforske ulike fasetter, studier og meninger knyttet til Sajmište konsentrasjonsleir, med sikte på å tilby en global og oppdatert analyse. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen, gjennom dens innvirkning på samfunnet og dens relevans på forskjellige områder, søker denne artikkelen å være en berikende kilde til kunnskap for alle som er interessert i å gå inn i Sajmište konsentrasjonsleir-verdenen.
Sajmište konsentrasjonsleir | |||
---|---|---|---|
Land | Serbia | ||
Sajmište konsentrasjonsleir 44°48′29″N 20°26′33″Ø | |||
Sajmiste konsentrasjonsleir (serbisk: Концентрациони логор Сајмиште, tysk: Semlin Judenlager) var en tyskdrevet konsentrasjonsleir i utkanten av Beograd, i Den uavhengige stat Kroatia (i dag Novi Beograd kommune/Beograd i Serbia, etablert i desember 1941 og stengt i september 1944. Majoriteten av drepte i Sajmiste konsentradjonsleir var serbiske jøder.
I 1941 erobret Tyskland og dets allierte i aksemaktene Kongeriket Jugoslavia og delte landet opp i flere enheter og marionettstater. Beograd ble hovedstad i Serbia sør for Sava og Donau, og ble formelt styrt av regjeringen i Milan Nedić, men i virkeligheten administrert av nazistiske styrker. Srem på venstre bredd av Sava kom under kontroll av marionettstaten Kroatia, mens det tilstøtende Banat var under direkte tysk kontroll. Okkupantene søkte å «løse» «Jødespørsmålet» i Serbia. Den opprinnelige planen var å utvise mannlige jøder til leirer i Donaudeltaet eller til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Men da de planlagte øyene ble oversvømmet, spurte tyskerne den kroatiske Ustasja (og fikk deres samtykke) til å bruke Sajmište som transittleir for serbiske jøder.
SS-Gruppenführer Harald Turner og de andre nazister som var ansvarlige for leiren var likegyldige til hvor mange mennesker døde, da planen var å myrde alle mennesker i øst likevel, og jo færre som man trengte å transportere, jo lettere ville det være å drepe de overlevende når de kom frem. Men da det viste seg at det ikke var mulig å transportere folk så tidlig som Turner og de andre hadde håpet, ble det besluttet å drepe folk i leiren i Serbia.
Den måte som dette skulle skje på, var fremfor alt ved kullosforgiftning, med eksosen fra forbrenningsmotorer. Følgelig arrangerte leirens myndigheter med deres overordnede i Berlin å få en gass-varevogn sendt til Beograd. Gassvarevogner hadde allerede vært brukt i Polen og andre steder til å gasse folk med. Fra mars til mai 1942 brukte nazistene en gassvarevogn til å drepe alle jøder i Sajmište. Det var omtrent samtlige av jødene i Serbia. Av den serbiske jødiske befolkning på 16 000, myrdet nazistene cirka 14 500. De fleste av de overlevende ble enten skjult av serbiske venner eller hadde sluttet seg til partisanene.
I november 1943 ankom SS-Standartenführer Paul Blobel, lederen av Aktion 1005 (senere henrettet for sine forbrytelser mot menneskeheten), til Beograd for å organisere ødeleggelse av beviser for de nazistiske forbrytelser i Sajmište konsentrasjonsleir. Planen, som var uttenkt av Heinrich Himmler da krigen vendte seg mot Tyskland, var å grave opp likene og brenne dem. Blobel organiserte en enhet på 50 Sicherheitspolizei og tysk militærpoliti, og 100 jødiske og serbiske fanger til å utføre denne oppgave. Lignende aksjoner ble gjennomført på omtrent samme tid på andre steder der nazistene hadde myrdet og begravet et stort antall mennesker, for eksempel ved Rumbula i Latvia og Belzec utryddelsesleir i Polen.
I 1944 ble Sajmište rammet av amerikanske bombefly. Ved bombingen ble det drept 80 og såret 170 personer i leiren. Bombemålet var egentlig en nærliggende jernbanestasjon.
Sajmište ble erklært «Kulturarv i byen Beograd» i 1987, og et monument ble reist den 21. april 1995. I 2013 ble et historisk senter til minne om ofrene åpnet.