Kapitulasjonsavtalen 1940

Kapitulasjonsavtalen 1940 mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Avtalen dekket kapitulasjon av de norske styrkene i Norge og ble til på bakgrunn av at de allierte trakk ut sine styrker fra Narvik og norske myndigheter oppga kampen på norsk jord. På dette tidspunktet hadde tyske styrker kontroll over Norge sør for Narvik. Den norske regjeringen flyktet til Storbritannia og fortsatte sin støtte til de alliertes kamp der, i hovedsak ved bidrag fra den norske handelsflåten ved statsrederiet Nortraship.

Etter krigen var det strid om kapitulasjonsavtalen var så omfattende at straffelovens § 86 om bistand til fienden ikke gjaldt. Den dominerende oppfatning blant jurister og historikere har vært at kapitulasjonsavtalen var en begrenset militær avtale for de gjenværende norske styrkene, mens krigstilstanden vedvarte. I landssvikoppgjøret etter krigen ble det lagt til grunn at Norge fortsatt var i krig etter 10. juni og at § 86 kunne anvendes.

Bakgrunn

Norge var nøytralt ved innledningen til andre verdenskrig. Tyske styrker angrep Norge overraskende og uten forutgående krigserklæring natten mellom 8. og 9. april. Etter at det tyske angrepet var innledet møtte den tyske sendemann Curt Bräuer hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og krevde full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen. I løpet av 9. april 1940 tok tyske styrker fra alle våpengrener kontroll over Bergen, Stavanger, Trondheim, Narvik, Horten, Egersund og Kristiansand. Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Åndalsnes og Mørebyene, og Nord-Trøndelag og Helgeland ble heller ikke besatt av tyske styrker i april.

Franske og britiske styrker gikk i april i land i Namsos og på Åndalsnes. De allierte soldatene ble evakuert 2. og 3. mai. Tyske styrker som tok kontroll over Østlandet kom 30. april i forbindelse med tyske styrker i Trøndelag. De allierte hadde oppgitt Sør-Norge og det var fra da ikke lenger noe grunnlag for kamp i Sør-Norge. Tyske styrker inntok Mo i Rana 17. mai og gikk over Saltfjellet. Norske og britiske styrker trakk seg ut av Saltdal og oppga Bodø etter bombing 27. mai.

Evakuering fra Oslo

Regjering og de fleste av Stortingets medlemmer ble om morgenen 9. april evakuert til Hamar og videre til Elverum. På Hamar ble det avholdt ekstraordinært stortingsmøte der Nygaardsvolds avskjedssøknad ble avvist. På Elverum folkehøyskole holdt Stortinget sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk og Stortinget ikke kunne møtes. Kongen Haakon, Koht og tre stortingsrepresentanter møtte Bräuer 10. april på Elverum. Kravet fra Bräuer var fortsatt at de måtte overgi seg og dessuten at kongen måtte utnevne Quisling til statsminister. Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Det tyske kravet ble avvist uten dissens. Otto Ruge ble utnevnt til kommanderende general. Kongen og regjeringen unnslapp så vidt da Nybergsund ble bombet 11. april.

Kongen og regjeringen flyktet videre gjennom Gudbrandsdalen via Åndalsnes til Molde. Under regjeringsmøte i Lesja ble Nortraship opprettet. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Underveis nordover ble det vurdert å gå i land i Mosjøen i stedet. Ruge sammen med deler av overkommandoen kom til Tromsø etter at Ruge hadde avslått tilbud om evakuering til Storbritannia. Kongen og statsrådene skjulte seg i mai i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes.

Nygaardsvolds utgangspunkt var i mai at det var mulig å holde Nord-Norge fritt. Ruge så i mai lyst på muligheten for å holde Nord-Norge fritt.

Slaget om Narvik

Narvik ble besatt av de tyske angriperne 9. april, men den norske 6. divisjon under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. De allierte hadde en betydelig militær overmakt og de isolerte tyske styrkene ved Narvik var svært presset (og i ferd med å trekke seg tilbake til Sverige) da de allierte styrkene ble trukket ut. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene ble trukket ut tidlig i juni og de tyske styrke gjenvant initiativet ved Narvik.

Etter Churchills initiativ og beslutning i det allierte krigsråd fikk øverstkommanderende for allierte styrker i Norge 25. mai ordre om å trekke styrkene ut. Norske myndigheter ble til å begynne med ikke informert om evakueringsplanen. Den britiske sendemannen Cecil Dormer informerte utenriksminister Koht 1. juni om at de allierte på grunn av situasjonen i Frankrike ville oppgi Norge, og alle allierte stridskrefter i Norge ville bli overført til Frankrike og Storbritannia. De allierte styrkene ble trukket ut 4 til 8. juni.

Mulig deling av Norge

Den norske regjeringen vurderte et forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinjen. Den norske regjeringen var også villig til å la svenske styrker bevokte den foreslåtte demarkasjonslinjen. Det ble forsøkt å få til forhandlinger med Tyskland via Sverige. Dormer fikk utsatt evakueringen til 7. juni i påvente av svar. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter. General Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.

Evakuering til Storbritannia

I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Dormer var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. I regjeringskonferanse 3. juni hadde regjeringen vedtatt å flytte sitt sete til Storbritannia sammen med de styrkene det var tilrådelig å bringe med, for å bygge opp nye styrker. Dette ble formelt vedtatt i statsråd 5. juni.

General Carl Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble etter eget ønske værende og beredt til å i krigsfangenskap. Det siste statsråd ble holdt klokken 14:00 7. juni i Bispegården i Tromsø. En proklamasjon til folket signert kongen og Nygaardsvold ble sendt ut. Ruge utsatte kapitulasjonen i Nord-Norge så lenge at de allierte i området skulle rekke å trekke seg ut og at «Devonshire» var på sikker avstand. Han ønsket også å demobilisere mest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap og for å få til dette måtte de norske soldatene ikke være i direkte kampkontakt med tyske styrker. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer. Betingelsene innbefattet at den norsk styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.

Forhandlinger og avtale

Før regjeringen forlot Norge den 7. juni ga Forsvarsdepartementet forsvarssjef generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille den militære kampen om Norge. Forsvarsdepartementet begrunnet behovet for en formell kapitulasjonsavtale med ønsket om å spare Troms og Finnmark for krigsødeleggelser, ettersom disse fylkene var de eneste i Norge som tyskerne ennå ikke hadde erobret. Kapitulasjonsavtalen ble inngått og undertegnet i Trondheim av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side. Ruge var fast bestemt på at det ikke skulle innledes fredsforhandlinger selv om den militære motstanden ble oppgitt.

Den norske overkommandoen ba den norske legasjonen i Stockholm om klokken 20.00 å informere den tyske legasjonen at den norske ledelsen var klare til å innstille fiendtlighetene. Via legasjonen i Sverige sendte den tyske overkommandoen 9. juni klokken 15.00 krav om våpenstillstand klokken 16.00. Den tyske overkommandoen ba også om to forhandlere med ubegrensede fullmakter, en til Dietl ved Bjørnfjell og en til Trondheim. Den norske overkommandoen aksepterte våpenhvile fra midnatt natt til 10. juni. Falkenhorst og Buschenhagen fikk instruks om forhandlingsstrategien fra Berlin klokken 16:30. De tyske forhandlerne hadde instruks om å være imøtekommende overfor 6. divisjon og tilby ærefulle vilkår i form av avvæpning.

Ruge ville ikke selv reise til Trondheim og ga Ragnvald Roscher Nielsen fullmakt. Natt til 10. juni ble Nielsen hentet i Målselv med tysk fly klokken om morgenen og brakt til hotell Britannia i Trondheim. Det hadde vært våpenhvile siden midnatt. På Britannia var Nikolaus von Falkenhorsts fremskutte stab under ledelse av oberst Buschenhagen. Nielsens motpart i Trondheim var Buschenhagen som var Falkenhorsts fullmektig. Forhandlerne satt sammen fra klokken 11 til klokken 17 og da var avtalen klar til undertegning. Avtalen trådte i kraft straks den var signert. Avtalene innebar blant annet at den tapende part skulle avgi sitt militære utstyr og andre forsyninger, og krigsfanger skulle utleveres. Den tyske siden skulle dernest løslate sine fanger. De norske forhandlerne fikk gjennomslag for at reindriftssamene måtte få krysse grensen med dyrene og at befolkningene i Nord-Norge måtte kunne ferdes uhindret på sjøen. Den tyske overkommandoen garanterte i en egen erklæring som tillegg til avtalen at yrkesoffiserer som ga sitt æresord fortsatt skulle få full lønn. Nielsen kom tilbake til Målselv samme kveld med dokumentene.

Det var 8 tyske offiserer til stede under forhandlingen inkludert en representant for hver våpengren (marine, hær og flyvåpen) og en del spesialister. Nielsen skrev i sin beretning at de tyske representantene var forståelsesfulle og imøtekommende, og at offiserene var høflige og korrekte. Punktet om offiserens æresord var mest problematisk for Nielsen og tyskerne ville ikke moderere dette kravet, og alternativet til æresord var krigsfangenskap. Nielsen fikk ifølge egen beretning muntlig løfte om at kravet om æresord bare gjaldt de egentlige yrkesoffiserer.

Da Ruge ikke selv kom til Trondheim trakk Falkenhorst seg tilbake og lot stabssjef Buschenhagen lede forhandlingene på tysk side. Falkenhorst sto oppført som hovedforhandler helt til morgenen 10. juni.

Oberstløytnant Harald Wrede Holm undertegnet en kapitulasjonsavtale for 6. divisjon i Narvik, med generalløytnant Eduard Dietl som tyskernes representant. Holm og hans adjutant kaptein Michelet reiste til Dietls hovedkvarter i en hytte ved Spionkop på Bjørnefjell. 6. divisjon var på dette stadiet den eneste norske avdelingen som fortsatt var engasjert i kamper mot den tyske invasjonsmakten.

Etter at 6. divisjon hadde kapitulert 10. juni ble to norske bataljoner og ett batteri stående i Øst-Finnmark som grensevakt. De norske styrkene i Finnmark sto formelt under fylkesmann Hans Gabrielsens kommando. Sjefen i Øst-Finnmark, Edvard Os, oppga kommandoen over Varanger bataljon 23. juli som den siste norske offiseren. Terboven hadde vært i Kirkenes 16. juni og heist det tyske flagget. Et kompani SS-menn kom til Sør-Varanger 4. juli for å overta for grensepolitiet. På Vardøhus festning ble det norske flagget firt 20. juli.

Etterspill

Kapitulasjonsavtalen er et av de mest omstridte dokumentene fra krigen i Norge. Avtalens § 1 sier at «Die gesamten norwegischen Streitkräfte» skulle nedlegge våpnene. Det har vært strid om dette innebar at det definitivt var slutt på krigen mellom Norge og Tyskland. Dersom det var å anse som en altomfattende avtale ville straffelovens §86 om bistand til fienden ikke gjelde og grunnlaget for en del av landssvikoppgjøret ville falle bort. Etter landkrigsreglementet i Haag-konvensjonen kan en okkupant kreve medvirkning fra befolkningen i de okkuperte områdene, selv om okkupasjonen i seg selv har blitt til på en ulovlig måte. Dersom Norge som stat kapitulerte 10. juni er det også tvil om Norge var på alliert side under andre verdenskrig.

Proklamasjonen fra Ruge og fra regjeringen innebar at krigen fortsatte utenfor Norges grenser: «Forsvarets Overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd.» Kronprins Olav holdt 3. oktober 1940 en tale over BBC der det ble sagt entydig at Norge var i krig.

Det har vært to hovedsyn på kapitulasjonsavtalen. Det ene synet er at bare de gjenværende styrkene i Nord-Norge la ned våpnene, mens Norge som stat fortsatt var krigførende slik at norske soldater kunne fortsette kampen fra utlandet under den lovlige regjeringens ledelse. Dette standpunktet legger til at avtaletekstens formulering om «samtlige norske stridskrefter» bare gjaldt 6. divisjon og at det var en ren militær, ikke politisk, avtale som skulle angå forholdene i Nord-Norge. Det andre synet er at kapitulasjonen var total slik at Norge som stat ikke lenger var i krig og nordmenn som fortsatte kampen fra utlandet ikke gjorde det på vegne av den norske stat. Dette standpunktet bygger særlig avtaletekstens formulering om «samtlige norske stridskrefter». I tillegg har avtalen om lokale forhold inngått med Dietl på Bjørnfjell vært brukt som argument for at avtalen signert i Trondheim måtte være en total kapitulasjon. Det er særlig personer rammet av landssvikoppgjøret som har stått for dette andre synet, mens historikere og jurister i liten grad har støttet dette standpunktet.

Magne Skodvin og andre ledende historikere argumenterte med at kapitulasjonsavtalen inngått i Trondheim 10. juni var geografisk avgrenset og militær, mens Norge som stat fortsatt var i krig. Ifølge Norsk krigsleksikon er detaljene i avtaleteksten uvesentlige, det avgjørende var om London-regjeringen ble akseptert om landets eneste lovlige regjering. Ole Kristian Grimnes skriver at selv om det juridiske holder sto det svakt politiske sommeren 1940. Under riksrådsforhandlingene kritiserte politikerne eksilregjeringens krigspolitikk, men uten at stortinget gjorde noe vedtak som endret situasjonen. Lars Borgersrud skriver at Hitlers dekret av 24. april innebar at Tyskland var i en krigstilstand med Norge så lenge den store krigen pågikk. Quisling forsøkte uten hell å få Hitler til å reversere denne beslutningen. Ifølge Borgersrud er derfor etterkrigstidens diskusjon om kapitulasjonsavtalen irrelevant.

Johs. Andenæs konkluderte med at det var en militær avtale om overgivelse av de norske styrkene, ikke en politisk avtale mellom to stater. Straffeloven § 86 omhandlet bistand til fienden «under en krig, hvori Norge deltar, eller med sådan for øye». Hans Petter Graver skriver at paragrafen ikke krevde at Norge var aktivt krigførende og det var ikke tvil om at Tyskland var Norges fiende i den krigstilstanden som hersket i Europa. Graver mener at kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 var lite relevant for bruken av §86 ved landssvikoppgjøret og at landssvikoppgjørets tilnærming er juridisk holdbar.

Oberstløytnant Holm informerte Dietl om at Norge fortsatt ville være i krigstilstand med Tyskland, noe Dietl formidlet til Falkenhorst. Ifølge oberstløytnant Holms beretning fikk Dietl klar beskjed om at Norge fortsatt ville være i krig med Tyskland og at Ruge bare hadde fullmakt til å ordne praktiske overtakelsen av kontrollen i Nord-Norge. Ifølge offiseren Otto Munthe-Kaas var de tyske forhandlerne fullt klar over at Ruge bare hadde kommando over norske styrker ved og nord for Narvik: De norske styrkene i Sør-Norge var avvæpnet over en måned tidligere og styrker som hadde forlatt Norge kunne ikke Ruge kommandere. I forbindelse med Skancke-saken i 1947 uttalte Otto Ruge at han gikk i fangenskap for å understreke at Norge fortsatt var i krig. Advokat Reidar Soot skrev i 1971 at det ikke dreide seg om en kapitulasjonsavtale, men en avtale om overgivelse av militære styrker (inkludert praktiske detaljer) og at avtalen var mellom de tyske og norske øverstkommanderende (ikke mellom Norge og Tyskland som stater). Statsrådsprotokollen inneholder ikke noe om det oppdraget Ruge fikk og ifølge Soot var det etter grunnloven begrenset hvilke fullmakter Ruge kunne få. Frede Castberg uttalte at det ikke var noen tvil om at hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland under hele okkupasjonen.

Juristen Sverre Hartmann argumenterte med at kapitulasjonsavtalen var generell og forpliktet Forsvarets overkommando til å ikke drive væpnet motstand mot Tyskland. Ifølge Hartmann ville brudd på avtalen være en krigsforbrytelse. Svein Blindheim mente at Norge statsrettslig kapitulerte 10. juni.

Ragnvald Roscher Nielsen skrev i sin beretning at Buschenhagen ved innledning til forhandlingene ville vite hvilken fullmakt han hadde, om han ville forhandle om fred eller bare om våpenstillstand. Nielsen svarte at forhandlingene kun gjaldt 6. divisjon og svarte benektende på spørsmål fra Buschenhagen om forhandlingene også omfattet marinen og flyvåpenet. Nielsen fortalte ifølge beretningen at Buschenhagen fikk beskjed om at marinen og flyvåpenet trolig ville fortsette kampen mot Tyskland utenfor Norges grenser. Nielsens beretning stadfestes av den tyske situasjonsrapporten for 10. juni der det heter at den tyske overkommandoen i Norge ble informert om at krigen fortsatt tross våpenstillstand i Norge og at marine og flyvåpen hadde forlatt Norge sammen med de allierte.

Skodvins vurdering

Skodvin begrunnet sin konklusjon blant annet med at standardformuleringen «de norske stridskrefter til vanns, til lands og i luften» som var en vanlig formulering for fullstendig kapitulasjon, fantes i det første tyske utkastet utarbeidet kvelden 9. juni. En tilsvarende formulering ble brukt ved de tysk-franske avtalen om våpenhvile 22. juni 1940. Uttrykket «die gesamten» kom inn i avtaleutkastet noen timer før forhandlingen i Trondheim begynte. En tilsvarende formulering «die gesamte» ble brukt da deler av den nederlandske hæren overga seg 14. mai.

Skodvin skrev i 1989 at det i begynnelsen av juni 1940 var politisk avklart at regjeringen skulle forlate landet og føre krigen videre i eksil, at marinefartøy og fly skulle følge regjeringen, at Norges Bank skulle flyttes til London, at nye militære enheter skulle bygges opp i eksil og at fredsforhandling med invasjonsmakten ikke var aktuelt. Instruksen fra Forsvarsdepartementet til Ruge sa tydelig at det var motstanden mot fienden «her i Nord-Norge» som ble oppgitt. Falkenhorst gikk før forhandlingen i Trondheim ut fra at kapitulasjonen ville være total og at norske myndigheter måtte akseptere det utkastet som ble lagt frem. De regionale spørsmålene skulle i Falkenhorsts plan avtales med Dietl på Bjørnfjell. Ifølge Skodvin var det norske og det tyske forhandlingsopplegget uforenlig. I forhandlingen med Dietl holdt Holm seg nøye til instruksen fra Ruge og forhandlingsresultatet ble telegrafert til Trondheim og Oslo. Premisset om at Norge som stat fortsatt var i krig meldte Dietl til Trondheim før Nielsen nådde frem med fly fra Målselv. Skodvin konkluderte med at den opprinnelig standardformuleringen måtte modereres fordi det ikke var snakk om fullstendig norsk kapitulasjon. I sluttkommunikeet fra felttoget i Norge er det en presisering «Die gesamten, noch vorhandenen norwegischen Streitkräfte legten die Waffen nieder» (de samlede norske styrker som var tilgjengelige la ned våpenene).

Skodvin begrunnet sitt syn i en kronikk i Aftenposten: De norske forhandlerne Ragnvald Roscher Nielsen og Harald Wrede Holm hadde følgende mandat fra general Otto Ruge (nedskrevet av Wrede Holm): Legg ikke skjul på at vi er i deres makt og er under full demobilisering. Skal meddele at Kongen og regjeringen samt marinen og flygevåpenet har forlatt landet og at Norge som stat er og fremdeles vil være i krig med Tyskland, men at general Ruge har fullmakt til å ordne alt som gjelder tyskernes overtagelse av den faktiske makt i Nord-Norge. Ruges instruks ble forelagt tyskerne i Narvik natt til 10. juni, og meddelt den tyske overkommandoen i Morgenmeldungen: «Soweit bisher zu übersehen, legen die Unterhändler entscheidenden Wert darauf dass trotz der Einstellung der Kämpfe in Norwegen der Krieg fortdauert. Dies wird dadurch unterstrichen, dass die norwegischen See- und Luftstreitkräfte mit den Allierten Norwegen verlassen haben.» («Slik det ser ut så langt, legger forhandlerne avgjørende vekt på at krigen fortsetter til tross dor at stridshandlingene i Norge er innstilt. Dette blir understreket ved at de norske sjø- og luftstridskreftene har forlatt Norge sammen med de allierte.»)

Andenæs' vurdering

Ifølge Johs. Andenæs fremgår det av avtalen og av forhandlingsfullmakten at det var en militær avtale om overgivelse av de norske styrkene, ikke en politisk avtale mellom to stater. Etter Grunnloven § 26 avgjøres spørsmål om krig og fred av kongen i statsråd. Om Ruge og hans offiserer hadde forhandlet om slutt på krigen ville ikke avtalen vært rettslig bindende, ifølge Andenæs. Ruge hadde overfor regjeringen argumentert for at Norge måtte fortsette som krigførende part og bygge opp militære styrker. Ruge instruerte forhandlerne om å gjøre det klart for den tyske motparten at krigen fortsatte og norsk marine og flyvåpen hadde forlatt landet. Buschenhagen orienterte den tyske overkommandoen om dette. I det første tyske utkastet til avtale het det at kapitulasjonen gjaldt «de norske stridskrefter til vanns, til lands og i luften» som var en vanlig formulering for fullstendig kapitulasjon. Denne formuleringen ble ifølge Andenæs endret på bakgrunn av at tyskerne ble gjort oppmerksomme på at det ikke var marin eller flyvåpen igjen i Nord-Norge. Den norske eksilregjeringen i London la sommeren 1940 i sin provisoriske anordninger til grunn at Norge var i krig. Tyske myndigheter vekslet standpunkt og la i noen situasjoner etter 10. juni 1940 til grunn at var krig mellom Norge og Tyskland for eksempel da norske offiserer ble satt i krigsfangenskap i 1943. NS-ledelsen ga av og til uttrykk for at det fortsatt var krig og Quisling selv hadde som mål å inngå fredsavtale med Tyskland. Andenæs konkluderte med at det både folkerettslig og strafferettslig var en krigstilstand. Høyesterett la enstemmig til grunn at det var krigstilstand i forbindelse med dom 6. mars 1948. I Danmark hadde det til sammenligning ikke oppstått noen krigstilstand 9. april og landets lovlige regjering hadde fortsatt sitt virke med omfattende samarbeid med okkupanten.

Landssvikoppgjøret

Spørsmålet om hvorvidt Norge etter kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland var et tema under landssvikoppgjøret første gang i rettssaken mot Reidar Haaland. Både Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett la da til grunn at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland fortsatte etter 10. juni. Høyesterett drøftet problemstillingen i plenum fordi det omfattet grunnlovstolkning. Dommen i Haaland-saken var utgangspunkt for etterfølgende diskusjoner. Høyesterett tolket formuleringen «De samlede (die gesamten) norske stridskrefter» som «De gjenværende stridskrefter i Nord-Norge innstillet fiendtlighetene og overga seg.»

Spørsmålet om hvorvidt Norge etter kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland var et tema i rettssaken mot Ragnar Skancke i 1947-48 under landssvikoppgjøret. Forsvarersiden prosederte på at kapitulasjonen i 1940 hadde vært total, hvorfor de ikke kunne dømmes for bistand til fienden ettersom Norge ikke lenger var i krig. I denne sammenhengen ble kapitulasjonsavtalen bragt inn som bevis for første gang i rettsoppgjøret. Skanckes forsvarers tolkning av avtalen ble særlig begrunnet med at det i den tyske teksten henvises til «die gesamten norwegischen Streitkräfte» og at dette måtte forstås som «de samlede» stridskreftene (underforstått nasjonen Norges stridskrefter), ikke «samtlige» stridskrefter (som ville vært naturlig å bruke om 6. divisjon, som det henvises til i avtalens første avsnitt). Dette argumentet ble ikke tillagt noen vekt i rettsoppgjøret og ble endelig avvist av Høyesterett i en dom av 6. mars 1948.

Ifølge Landkrigsreglementet i Den fjerde Haag-konvensjon er det ikke partenes hensikter, men den faktiske situasjon som er avgjørende for å vurdere om et land er okkupert. Den tyske okkupasjonen av Norge var total. Dette ble også lagt til grunn av Høyesterettsjustitiarius Paal Berg da han i pakt med Landkrigsreglementet opprettet Administrasjonsrådet.^{[trenger referanse]} Ideen om at okkupasjonen i Norge var partiell, finnes i Erik Solems bøker Kommentar til landssvikanordningen (1945) og Landssviklova (1947).

Avtaledokumentet

Kapitulasjonsavtalen ble skrevet ut i fem tyskspråklige og fem norskspråklige eksemplarer ved hjelp av gjennomslagskopier. Den norske overkommandos originaler ble gjemt bort (gravd ned) sammen med øvrig arkivmateriale i slutten av juni 1940 og kom aldri til rette. Den tyske originalen ble ødelagt ved bombing av Berlin i 1942. En gjennomslagskopi ble oppbevart av en tysk privatperson som hadde tjenestegjort i Norge og dette dokumentet ble sporet opp av Guri Hjeltnes og Odd Aspheim i 1980-årene. Avtalens innhold var kjent gjennom avskrifter. Før Buschenhagen forlot Trondheim 14. juni ble det fra originalen laget flere avskrifter til bruk i den tyske administrasjonen og disse avskriftene er like i ordlyd og grafisk oppstilling. Avtaleteksten ble telegrafert til det tyske utenriksdepartementet og denne versjonen finnes der. Det har ikke vært tvil om avtalens eksistens og ordlyd, men om selve oppstillingen blant annet om ordet Abkommen hadde stått uthevet på en linje for seg eller bare nøytralt inne i en innledende tekst slik avskriftene antydet. Den tyskspråklige versjonen har mange skrivefeil og språklige feil. Ifølge Buschenhagen ble avtalen til under tidspress. Ifølge Nielsen ble forhandlingen holdt i en fair tone.

Norge som alliert

Det er ulike syn på om Norge var en alliert stat og fra hvilken dato Norge faktisk ble alliert. Norge var i utgangspunktet nøytralt og fikk få dager etter Tysklands angrep bistand av Storbritannia, Frankrike og polske styrker i eksil. Norske myndigheter fortsatte krigen fra utlandet etter kapitulasjonen i Norge. Den norske regjeringen i eksil inngikk en militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando, norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. Senere i krigen inngikk regjeringen avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om alliert okkupasjon av Norge etter frigjøringen. Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble Norge okkupert av allierte styrker i 30 dager. Tyskland ble etter krigen okkupert av de fire store allierte og Tyskland fikk tilbake full suverenitet ved to pluss fire-avtalen i 1990.

Noter

Referanser

Litteratur

• Norsk krigsleksikon 1940-45. : Cappelen. 1995. ISBN 8202141389. 
• Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug.  
• Tom Kristiansen (2019). Otto Ruge : Hærføreren. Aschehoug. ISBN 9788203297366. 

Eksterne lenker

• «Trondheimsavtalen», fra Norgeshistorie.no